Noreg

I går satte vi igjen våre ben på norsk jord. Etter et halvt år på et annet kontinent. Allerede føles det som om Den Store Reisen må ha vært en drøm. Her i Norge er alt som da vi dro; lite endrer seg på seks måneder. Nå er det vår tur til å lese denne bloggen, og forestille oss hvordan det kan være der på den andre siden av jorda.

Tusen takk for de mange tilbakemeldingene vi har fått underveis. Det har vært fint for oss å dele reisen vår med dere.

Drap som problemløsning

På en lokalbuss sitter ei jente på vei hjem fra skolen. Den hvite uniformen hennes er slitt, og et grønt slips henger litt på snei. Hun følger vekselsvis med på veien utenfor og på de to hvite turistene på bussen.

På neste stopp kommer fire menn i uniform på. Ved siden av soldaten ser jenta liten ut. Geværet hans er på størrelse med henne. Ei skolejente og en soldat på vei hjem. Barna på Sri Lanka er vant til bevæpnede menn.

Myndighetene på Sri Lanka sier at det er fred her nå. Men å definere fred er vanskelig. I to og en halv måned har vi bodd i et land der vi møter soldater og politi med våpen i gatene hver eneste dag. Det føles ikke som fred. De tapre heltedådene militæret utførte under krigen hylles på en rekke måter. På enorme bannere henger bilder av soldatene. Glorifiseringen av krig i etterdønningene av myndighetenes militære seier er enorm.

- Tre ganger har jeg fått bevist at det bare er å drepe lederne som fungerer, sa en meget oppegående singhalesisk mann til oss. Hans resonnement er viktig og interessant, skal man forsøke å forstå feiringen vi har vært vitne til. Hva er egentlig perspektivet til majoritetsgruppen, singhaleserne? Vi kan ikke generalisere, for den offentlige debatten er ikke fri. Annerledestenkende mennesker slipper ikke til med sine syn i media, og de kan heller ikke fremføre sine budskap andre steder uten fare for represalier. De menneskene vi har møtt kan imidlertid gi et innblikk.

Et grunnleggende element er at det har vært utrygt å leve på Sri Lanka i svært mange år nå. Den tamilske opprørsgruppa LTTE har vært kjent som en av de mest brutale geriljagruppene i verden. Denne geriljaen bestående av hovedsaklig hinduer og katolikker var de som begynte med selvmordsbombing (altså ikke muslimer, som i dag kanskje er mest kjent for denne grufulle angrepsmetoden). Vi har snakket med foreldre som lærte sine små barn opp i reglene for forsikring, i tilfelle de selv ikke skulle komme hjem fra jobben en dag. Ektepar som i mange år har reist i hvert sitt transportmiddel til og fra jobb, for å sikre at barna ikke blir foreldreløse dersom en buss eller et tog sprenges. Folk på vår alder har ikke opplevd noe annet enn krig. Frykt har vært en del hverdagen.

Etter at presidenten startet sitt prosjekt med å knuse LTTE, og klarte å ta livet av deres leder Prabhakaran, føler folk seg trygge. - Vi kan sende barna med bussen til skolen alene, forteller de. På spørsmål om hva fred betyr svarer mange sikkerhet. De svarer at fred betyr at de slipper å grue seg for å skru på radioen, i frykt for hva som kan ha hendt.

Å skrive om feiringen etter krigens slutt er problematisk. Det er umulig å si hvor mye av trommingen, flaggingen og dansingen som kommer av glede, og hvor mye som er initert av myndighetene. Men at folk utviste en reell begeistring vet vi. Kanskje kan det forstås slik: La oss si du har veldig vondt et sted. Smerten er der hver dag. Noen ganger større, andre ganger mindre, men den er det kontinuerlig i 26 år. Plutselig en dag er den borte. Du kan bevege deg fritt uten at det gjør vondt.

Vårt inntrykk er at singhaleserne følte seieren over LTTE som en frigjøring fra vedvarende smerte. Mange virket overrasket. Den nåværende presidenten er ikke den første som har forsøkt å knuse LTTE. Det har vært gjort mange forsøk, og tidligere har det ikke fungert. Denne gangen ble det meldt om at den ene tamilske byen etter den andre ble «frigjort». Men en endelig militær seier var det få som trodde på før den plutselig kom.

Denne nye situasjonen oppstod dagen etter at vi ankom Sri Lanka. Det at den var så overraskende, i kombinasjonen med den heftige propagandaen befolkningen utsettes for, tror vi er grunnen til at folk reagerte som de gjorde. At de plutselig hyllet både militæret og presidenten, og at ord som «fredsforhandlinger» ble sett på som bannskap; imperealistiske prosesser påtvunget Sri Lanka av vestens stormakter.

Denne oppdagelsen av krig som det eneste effektive middel mot uønskede tendenser i et land var også det som preget vår venns resonnement om tilintetgjørelse av opprørsgruppers ledere som eneste effektive løsning. - Tenk hvor mange liv som kunne vært spart om bare Prabhakaran ble drept for 20 år siden, sier han. De etiske prinsippene det foreleses om på universiteter verden over blir plutselig høyaktuelle: Hvor mange mennesker er det ok å drepe, for å hindre at andre blir drept i fremtiden? Regjeringen sier at tapene i løpet av denne krigen var nødvendige og akseptable. Det er en del av det militære spillet. Der sivile er brikker som feies av banen.

Vår venn vokste opp sør på Sri Lanka. Der er det ikke bare LTTE som har bidratt til voldelig konflikt. På begynnelsen av 70-tallet var arbeidsløsheten blant unge stor, og frustrasjon over fattigdom og mangel på muligheter bidro til oppbyggingen av den bevæpnede, marxistiske organisasjonen JVP, Folkets Frigjøringsfront. De forsøkte seg på statskupp i 1971, en operasjon som førte til et blodbad. Myndighetene slo ned på opprøret med voldsom kraft. Lederne ble drept eller satt i fengsel. - Etter det var det igjen rolig der jeg bodde, sier vår venn.

I 1987 var imidlertid JVP tilbake. Mange av lederne var løslatt fra fengsel, og de bygget seg opp igjen. Paramilitære grupper spredde frykt, ved blant annet å surre døde regjeringssympatisører fast til lyktestolper. Motoffensiven fra regjeringen var igjen voldsom, med kamper der mellom 20 000 og 60 000 mennesker ble drept. JVP ble uskadeliggjørt som militant bevegelse, og partiet ble forbudt. - Igjen ble det trygt og fredelig, forteller vår venn. Han gjennomlevde selv begge opprørene og fant blant annet sin fetter sprengt i stykker. Vi kan vanskelig forstå all volden han har vært vitne til.

Mens de ulike forsøkene på fredsforhandlinger ikke har ført til et trygt land har den siste militæroffensiven endret situasjonen i landet. - Hva skal jeg si? Tre ganger i løpet av mitt liv har jeg opplevd at krig er den eneste løsningen, sier han. Vår venn er høyt utdannet og er bare på Sri Lanka på ferie, han er bosatt i USA. Det er tydelig at han ikke liker sin egen konklusjon, men at det er den han har kommet frem til. - Som buddhist mener jeg at det er galt å drepe. Men dette er hva virkeligheten har vist meg.

Som vanlig velger vi å lytte og stille spørsmål, vi er ikke i posisjon til å kaste oss inn i en debatt. Men det som synes glemt i dette resonnementet, og som er lite diskutert, er hva denne troen på krig som den eneste løsningen gjør med dette landet. Akkurat nå er det fredelig. Men hva vil skje neste gang en konflikt oppstår? Neste gang en gruppe i befolkningen blir desperate av fattigdom, arbeidsløshet eller diskriminering? Den løsningen barn på Sri Lanka vokser opp med er våpen. De møter bevæpnede menn hver dag og går til skolen langs veier der bilder av de militære heltene henger. Når de er gamle nok til å lese avisen kan de se hvordan det er de som tar i bruk vold som kommer noen vei her i verden.

Politikere blir sett på med forakt. Det er ikke de som kan forandre verden. Men endring kan skapes gjennom vold og våpen. Er du tilstrekkelig desperat er det disse virkemidlene du må ta i bruk. De er lett tilgjengelige, og svært mange vet hvordan de skal brukes. En mann vi snakket med hevdet at for hver tredje lankeser finnes er det en som jobber med «security», i politiet eller militæret. Dette tallet er neppe helt korrekt, men det føles som om det er riktig; de uniformerte er på hvert gatehjørne. Hva skal de gjøre alle sammen, nå som krigen skal være over? Man skulle kanskje tro de mistet jobben. At antallet check-points (der man kontrollerer bagasje, kjøretøy og lignenede) reduseres, det ikke er nødvendig å ha væpnede menn på alle tog, osv. Men det ville ført til et enormt problem. Så myndighetene skal heller ansette flere i forsvaret! Sannsynligvis er det et forsøk på sysselsetting, men avisene sier ikke noe om hva alle disse menneskene skal gjøre.

Kan det bli fred i et land der så mye handler om krig? Er det sannsynlig at myndighetene endrer sin politikk rettet mot minoritetsgruppene så radikalt at de ikke lenger føler seg diskriminert i sitt eget land?

Vår venns resonnement følger en logisk tankegang. Men det overser fullstendig de underliggende problemene. Sri Lankas utfordringer knyttet til relasjonene mellom folkegruppene er der fremdeles. Språket er et enormt problem: Singhalesisk, majoritetens språk, brukes over alt. Kommer du til en politistasjon og bare snakker tamil når du ikke langt. Våre tamilske venner må ta oss med til havet når vi snakker om hvordan det er for dem å leve i Colombo. Bølgenes brus demper lyden av deres historier, så militæret ikke kan høre dem. For øyeblikket er Sri Lanka et relativt trygt land å ta bussen i. Men frihet finnes ikke for alle.

Vi har forsøkt å forstå de menneskene vi har snakket med. Se verden med deres øyne. Jeg tror at jeg forstår hva vår singhalesiske venn tenker. Krig har gitt konkrete resultater. Det har ikke fredsforhandlingene. Dette er hans perspektiv.

Mens jeg skriver dette sitter jeg på toget. Menn med våpen spør meg om bagasjen min. Utenfor vinduet er røde skilt med dødningehoder og varsel om at det kan være miner i området. Det er vanskelig å se for seg hvor voldsspiralen skal brytes; hvis våpen er det eneste svar som finnes. Vår singhalesiske venn mener at vi ikke kan forstå noe av krig, fordi Norge er et så fredelig land. På en måte må jeg si meg enig.

En liten jente og et enormt våpen. Jeg forstår det ikke.

Kjipe samboere

Det er aldri godt å si hvor mange man flytter inn sammen med når man leier seg et rom i tropiske strøk. Alene er man aldri.

Salamandere på rommet er hyggelig. De sitter i hjørnet sitt og plager ingen. Dessuten er de kule når de løper. Da er det noe annet med mygg. Den gode gamle myggen har havnet på topp i vår kåring av dårlige samboere. Dyret som dreper flest mennesker i verden er ikke bare farlig, men også skikkelig slitsomt å ha rundt seg. På en god andreplass kommer hund. I Kutch hadde vi fem hunder som løp inn og ut av rommet vårt som om det var de som bodde der. De forsynte seg grovt av vårt fottøy, og tygde i vei på våre dyre joggesko. Vi skjønner ikke folk som frivillig har hund i huset. Bronseplass får froskene. Det er ikke det at de gjør så mye. Men de er så veldig uforutsigbare. Dessuten er de ekle. Slimete klumper som sitter helt stille før de plutselig spretter i en eller annen retning er ikke noe vi med glede tilbringer natten med.

Kakkerlakker, biller og edderkopper er helt greit. De er ikke så slimete som snegler, og de spiser ikke opp maten vår, slik maurene gjør. Dermed er vår vurdering av våre samboere det siste halvåret som følger (fra dårligst til best):

1. Mygg
2. Hund
3. Frosk
4. Maur
5. Snegler
6. Kakkerlakker
7. Edderkopper
8. Biller
9. Salamander

Middelklassemorro

Lederen for Ratmalana Lions Club hadde begredelig dårlig rytmesans. Nå vugget han opp og ned mens han stirret på oss med bedende øyne; «Bare en norsk sang? Bandet skal prøve å spille melodien!». Familien Liyanage, våre verter for kvelden, fulgte spent med. Men det var ikke håp. Grensen for hvilke utfordringer vi ville ta på sparket var nådd. Vi hadde bare få dager tidligere bidratt med nok en sang (Lillebjørn Nilsens Victor Yara) på familie-samling med de Sarvodaya-ansatte på Moratuwa. Denne lørdagskvelden var vi begge småslitne og i middels form. Dessuten var publikumet et ganske annet. I forsamlingssalen på «Glenn Inn» var minst 150 mennesker samlet, og et syvmannsband spilte singhalesiske og engelske slagere. Det var Sing Along Evening for medlemmer i Lions klubb og deres familier. I et hefte, opptrykket for anledningen, stod tekstene til låtene bandet spilte. En meget entusiastisk dame i rødt hadde oppgaven med å få folk til å synge og danse. Det hele minnet om det gode, gamle NRK-programmet Da Capo. Med sang skulle det veldedige arbeidet til foreningen feires. Sang og loddtrekning. Vi vant heldigvis ikke en knallgul t-skjorte med et forsikringsselskaps logo på.

Vi overvar aftenen fra et bord i hjørnet med Dayas navn. Daya er nestleder i Lions klubb Ratmalana (som er en forstad utenfor Sri Lankas hovedstad Colombo), og dessuten mangeårig venn av min familie. Da jeg var på Sri Lanka sammen med mamma og pappa som 4-åring var det i Dayas hus vi bodde. Denne helgen tok Miriam og jeg inn i deres hus igjen, 20 år etter. De er en veldig engasjert og hyggelig familie, og opptatt av å hjelpe oss med å få gode opplevelser i deres land.

Far i huset har blant annet jobbet for norske Redd Barna i 12 år, etter at mamma introduserte ham for organisasjonen. Som ung reiste han på besøk til bygdeungdomslag i Norge, og han humrer når han under frokosten spør «What does full mean in Norwegian?». Daya er pensjonert nå, men han har et stort antall verv i diverse organisasjoner. Etter frokosten søndag morgen fortalte han at han på søndager jobber frivillig på Young Men Buddhist Assosiation (YMBA), og han inviterte oss med dit. Det viste seg da vi kom dit at dette er en stor organisasjon der Daya ikke bare jobber, men også setter seg godt til rette bak sjefsbordet, ettersom han er leder. Hos YMBA kryr det av gutter og jenter i tradisjonelle, hvite klær. Hvor enn man drar i landet møter man de hvitkledde barna på søndager. De er på vei til eller fra buddhistisk søndagsskole. YMBA gjennomfører slik undervisning for 500 elever hver uke. Skolens lærere og rektor går også i hvitt. De jobber alle frivillig. Rektoren forklarte oss hvor viktig det er at barna lærer sin buddhisme. Den ene læreren vi snakket med var like opptatt av å forklare oss forholdene for lankesisk klesindustri, som er det hun jobber med til daglig. Vi deltok på et buddhistisk foreldremøte og tok en fotorunde med ungene, før vi hoppet på bussen til Colombo.

Weekenden endte ikke med buddhistisk søndagsskole. Påfølgende dag var det fullmåne, og det er offisiell fridag på Sri Lanka. Vi satte kursen mot hovedstadens svar på Frogner: Colombo 7. Det er der de som er noe holder til. Der ligger den norske ambassaden, og der bor vår venninne Kanniya.

Hun sukket da hun så oss og all bagasjen. Kanniya er ikke så glad i å gå eller ta bussen. - Jeg kunne jo hentet dere, sa hun. Vi forsikret henne om at det gikk bra. Det var ingen hemmelighet at vi har ulike preferanser hva gjelder fremkomstmidler. Kanniya syntes vi var smågale da vi hver dag syklet til skolen i Pondicherry, mens alle andre tok bussen. Det er der vi kjenner hverandre fra. Kanniya var sammen med Gaj fra Nepal det internasjonale alibiet i vår ellers rent skandinaviske peace- and conflict-klasse. Hun har en grad i sosiologi og jobber for myndighetenes sekretariat for fredsprosessen. Eller det vil si; hun jobbet der. Nå har hun akkurat blitt avskjediget med en måneds oppsigelsestid. Myndighetene mener at det ikke er behov for et fredssekretariat lenger, ettersom krigen på Sri Lanka er over.

Kanniya er et av de mest urbane menneskene vi kjenner. Da vi møttes over en kaffe for en tid tilbake og vi snakket om å besøke en nasjonalpark gjorde hun det klart at «I'm not much of a wild life freak». Det er ikke oppsiktsvekkende i seg selv at noen mennesker foretrekker kaffebar fremfor telttur. Men det er noe spesielt med det å være ultraurban på Sri Lanka, ettersom Colombo er den eneste skikkelige byen (nest største by er på størrelse med Drammen).

I det pent møblerte hjemmet var maten fantastisk. Den var det en av de to ansatte i huset som stod for. Hun har jobbet for Kanniyas familie i 56 år. Det innebærer 1) at hun begynte å jobbe der før moren til Kanniya ble født og 2) at hun er skikkelig gammel. Men hun vil visst ikke flytte. I følge Kanniya er det matlagingen som holder henne gående.

På kvelden tok mor og far oss med til roklubben. I løpet av en kjøretur i byen hadde Kanniya pekt og forklart om et stort antall klubber som hennes familie er medlem av. Vi tror det er en måte å organisere sosialt liv på, for de høyere klasser, som henger igjen etter britene. Roklubben har en restaurant på et vakkert sted ved innsjøen i sentrum av byen. På store stativer lå rundt 30 båter (av den typen man ror med i OL og sånn). Vi spurte hvem i familien det er som ror. - Nei, det er ingen som ror. I roklubben kan man være ro-medlem eller pavillion-medlem, forklarte far. For å kvalifisere til det siste må man søke og bli funnet verdig. Vår vert for kvelden hadde tydeligvis kommet gjennom nåløyet, slik at vi kunne nyte drinker og småmat i eksklusive omgivelser.

Mens vi har vært på denne reisen har mennesker i ulike livssituasjoner og fra alle samfunnslag invitert oss inn i livene sine. Folk holder på med mye rart. Og det er det skikkelig fint å få et innblikk i.

Lokaldemokrati og tøffe unger

4. juli: Vi blir plassert foran en stor forsamling. Tre menn litt lengere opp i åra enn oss har allerede inntatt de andre stolene på scenen. Dette har blitt ett nokså vanlig syn; oss og noen eldre gubber som sitter foran en lydhør forsamlig. I dette tilfellet ca 200 medlemmer av en sarvodaya-forening i en landsby utenfor Pollunaruwa. Sammen med oss på podiet er Masumi, vårt japanske alibi, og en tolk.

Interessene til vår noe spesielle tolk preger vårt møte med landsbyens beboere. Han oversetter det han vil oversette, og legger inn spørsmål om Norge, USA og Japan underveis. Ting tyder på at disse landene er hans referanseramme utenfor Sri Lanka. Ligger Niagara Falls i Norge eller USA? Det kan jo bare være ett av to.

Men mest av alt bærer samtalen preg av at vår tolk om få uker uteksamineres fra universitetet i Anuradhapura, der han studerer turisme og japansk. Lange utredninger om what a beautiful country Sri Lanka is kombineres med japanske gloser. Det viser seg at det han hadde blitt ringt om kvelden før var å tolke for tre japanske jenter. Riktignok ser Masumi en smule japansk ut, men vi har lite å stille opp med på den fronten. Han startet dagen med et «god morgen» på japansk, og på våre usikre smil forstod han at han var blitt lurt. Masumis japanskkunnskaper er omtrent like begrensede som vår singhala. Vi må skuffe ham med vår manglende japanske tilhørighet, men smiler høflig når han viser oss ordlistene sine.

Det er et årsmøte i en landsbys Sarvodaya-lokallag vi deltar på. Et nytt styre skal velges, og den middelaldrende presidenten taler om at ungdommen må trå til og ta over lederskapet. En slik landsbykomite som de skal velge består av 28 personer, og alle de følgende gruppene skal være representert med et bestemt antall personer; barn, ungdommer, kvinner, menn og eldre.

Nye tillitsvalgte fra alle grupper trekkes frem, og vi er imponerte over engasjementet. Vår tolk velger å komme med egne refleksjoner over temaet fremfor å oversette det som sies til oss. Sri Lanka er et fantastisk vakkert land, med et uendelig antall turistattraksjoner, kan han fortelle. Og fortsetter; men lankesere er bare opptatt av å tjene penger, og de bryr seg ikke om andres ve og vel. Denne konklusjonen undrer vi oss over, ettersom vi sitter på et lokalt årsmøte i en organisasjon som nettopp organiserer folk som jobber frivillig for å bedre velferden for alle på Sri Lanka. Det er det største årsmøtet i noe lokallag vi har sett.

Ambisjonen om nye og yngre krefter i ledelsen blir imidlertid ikke møtt. Den samme presidenten som nettopp tok avskjed taler nå som ny leder. Grunnet vår noe selektive tolk får vi ikke vite hva som er planene for det neste året. Men med vår bakgrunn som barnerettighetsaktivister er vi imponerte over at et lokallag i en landsby på Sri Lanka har med seg både ungdomsrepresentanter og barn i sitt styre.

Møtet går mot slutten, og vi spør om vi kan få snakke med de tre barna som nettopp er valgt inn i styret. Gehanadira, Sanduni og Darsha har deltatt under hele årsmøtet. De er tolv år gamle, og har en klar ambisjon for sin periode: De vil bygge et «Children's society». Der skal de organisere aktiviteter for barna i landsbyen, blant annet tradisjonell dans og sang. Vi blir nok en gang slått av hvor sterke og tydelige mange barn i India og på Sri Lanka fremstår. Deres klare tanker og ambisjoner sier mye om hvilken ressurs de er. Det er bra å se at organisasjonen vi jobber for har forstått verdien av å inkludere barn og unge.

En dose turistguiding og en god porsjon lokaldemokrati, samt sjokoladekjeks og ananas-juice. En god dag på den frivillige jobben.

Fra himmel til helvete: En fruktanalyse

Et halvt år med frukt-testing er gjennomført. Hver eneste dag på denne reisen har vi styrket hjerte og immunforsvar, gjennom inntak av en betydelig mengde frukt. I det følgende har vi rangert de ulike fruktene vi har kjøpt og fått servert. De har fått sin plass ut fra hvordan de har fremstått på denne reisen.

1. Mangosteen
2. Rambutan
3. Mango
4. Papaya
5. Ananas
6. Vannmelon
7. mini-bananer
8. granateple
9. mini-mango
10. popcornfrukt
11. chikko
12. pumbli mos
13. druer
14. jack fruit
15. cantalopemelon
16. Appelsin
17. Eple
18. avocado (behandles her som frukt. Avocadojuice er en hit)
19. sweet lime
20. store bananer
21. sure, stikkelsbærlignende bær
22. guava
23. belly
24. pasjonsfrukt
25. frukt som ser ut som løk, men smaker kokosnøtt
26. rognebærlignende bær som gir lammelse i munnen
27. durian

Både første- og sisteplass går til to nye frukter vi er blitt introdusert for her på Sri Lanka. En suveren vinner av frukt-testen er Mangosteen. Denne lille, rare frukten har et tjukt, lilla skall og inneholder hvite båter av fruktkjøtt. Smaken er fantastisk, og utrolig sterk. Vi har fått den beskrevet som en krysning av drue og jordbær. Kanskje ligger det noe i det. Vinneren skiller seg også ut ved å egne seg spesielt godt til reise; ti mangosteen i veska, og en vellykka togtur er sikret.

Vi hadde aldri trodd at en frukt skulle komme til å være noe av det aller værste vi har smakt. Men durian går virkelig i den kategorien. Vi var blitt fortalt at det var en frukt som luktet forferdelig, men smakte godt. Masumi elsker durian, og tok med en (de er store, så en er mer enn nok til tre) hjem til oss. Lukta slo mot oss da hun åpnet døra, men vi var fremdeles forventningsfulle. Konsistensen er kremaktig. I motsetning til de fleste frukter smaker den ikke friskt. Vi klarer ikke å beskrive den på noen annen måte enn; helt fryktelig. Heidi klarte ikke mer enn en bit. Miriam var en superhelt og tok en bit til. Vår venn, durian-elskeren, spiste resten. Det luktet vondt i gangen vår i en uke etterpå.

Men nok om vond frukt. De 20 første fruktene på lista er fantastiske. Turen hadde ikke vært den samme uten.



Et dårlig bilde av en dårlig frukt: Durian.


Et finere bilde av en fantastisk frukt: Mangosteen.

Ferie!

Direkte fra turistbrosjyren og inn i ditt hjem: Heidi og Miriam på ferie. Våre siste to uker på Sri Lanka fylles med kritthvite, folketomme strender, krystallklart hav og strålende sol. En verdig avslutning på et halvt år med reise.

Snart setter vi oss på flyet hjem...

Lankesisk Syden-liv

Hotelldirektørens atferd minnet om en viss hovmester som besøker norske TV-skjermer hver lille julaften. Med nuddelfatet i hånden lente han seg faretruende langt ut over vårt bord. Det var usikkert om faren for spy eller hotelldirektør i maten var størst. Bakgrunnen for denne selvproletariseringa fra direktør til kelner var å finne i en flaske med noe brunt og sterkt i.

Hotellet virket perfekt da vi kom dit. En grønn hage, fint rom, stort badebasseng og en ubeskrivelig strand. Prisen var også til å leve med. 125 kr per person skulle vi ut med for rommet og tre måltider om dagen.

Det eneste vi hadde noe å utsette på var stemninga. Vi kom på formiddagen, og i restauranten møtte vi en gruppe med 20 menn i 30-åra. Matrester, halvtomme spritflasker og fulle askebegre tydet på at de hadde startet tidlig. Hotell-direktøren ønsket oss velkommen med solbrillene godt plassert i panna og sneipen i munnviken. Han oste camping og danskebåt. Det gjorde også resten av klientellet.

Utover dagen ble direktøren stadig med utfordrende å kommunisere med. Men kommunisere måtte vi, for ingen av de andre ansatte snakket engelsk. En svingom bortom bordet med godsakene måtte han ha før han igjen kunne komme oss til tjeneste. Men vi fikk da både lunsj og middag til slutt. Kokken var nok av de stødigere om bord, for maten smakte fortreffelig.

Har du begått tabben med å trykke deg innom TV3s serie om nordmenn i Syden en gang eller flere så ville du kjent igjen scenene. Vi hadde bestilt hotellet for tre netter, og syden/camping/danskebåt-stilen vedvarte fra morgen til kveld. For oss var det lite plagsomt. Ingen var ufine mot oss. Mens de satt i restauranten eller slang ved bassengkanten hadde vi Nilavelli beach, omtalt som en av Asias fineste strender, helt for oss selv. Dessuten var det en grunnleggende forskjell fra norsk flatfyll: De var ikke høyrøstede. Ingen musikk og ingen skriking. Bare drikking i badebukse og mye klemming.

I etterpåklokskapens lys synes det åpenbart at vi ikke var kjent med de kulturelle kodene på dette stedet. Absolutt alle som besøkte hotellet, inkludert noen grupper med hvitinger, hadde med sin egen sprit. Dessuten ble de servert fingermat med tannpirkere i, både tidlig og sent. Vi fikk ikke en gang tilbudet. I vår konkluderende rapport til Lonely Planet etter over to måneders reise med deres Sri Lanka-utgave i hånden skal følgende krav komme tydelig frem: De uskrevne reglene for lankesisk Syden-liv må beskrives. Det hadde hjulpet å komme litt forberedt.

Kultursjokk kan ta så mange former. Vi har bodd på Moratuwa, der kostholdet er strengt vegetarisk, og det ikke er lov til å bringe sigaretter eller alkohol inn på området. I helgene har vi tatt inn på folketomme turisthoteller eller gjestehus. Med denne ferien er vi blitt introdusert for et nytt segment i den lankesiske befolkningen: Syden-turistene.

Skål!

Noen favoritter

Fra Pondicherry, Gujarat og Sri Lanka.

Noen favoritter

Sri Lanka i bilder

En dag skulle vi laste opp bilder for å vise dere alle hvor vakkert Sri Lanka er. Men så ble datamaskina skikkelig ugrei, og mange av våre fineste fotografier ble slettet. Det var demotiverende. Men vi begynner å komme oss over det, og vil gjerne vise dere noen småglimt.

Sri Lanka

En kongelig president

Den lankeseren jeg møter oftest er presidenten. Han er over alt.

På et eller annet vis har jeg vendt meg til flaggene. De har vært på alle kanter siden vi kom hit til landet. Da krigen var erklært over og LTTEs leder død gikk det ut melding fra myndighetene om at alle husstander og institusjoner skulle flagge til ære for soldatenes heltedåder. Slik ble vi godt kjent med den vaiende løven. Jeg reagerte sterkt på det i begynnelsen, og synes fremdeles at det er ubehagelig. Men alt man har rundt seg hver dag blir etterhvert en slags bakgrunnsstøy.

Det samme gjelder presidenten, Mahinda Rajapaksa. Den eneste verdenslederen som effektivt har bekjempet terrorisme, i følge avisene. Det har enda ikke skjedd at jeg har åpnet Daily News, regjeringens engelskspråkelige avis, uten at de referer en eller annen person som hyller de uvurderlige egenskapene til landets leder. Man kan lett få inntrykk av at det var presidentens unike egenskaper alene som sørget for myndighetenes militære seier.

Men det er ikke bare regjeringsorganene som hyller ham. Det gjør også folk vi møter. Svært mange sier at landet endelig har en god leder som skal sikre Sri Lanka varig fred. Om flertallet mener dette, eller om det bare er de som roper høyest, er vanskelig å si. Men valgresultatene fra de av provinsene som nylig har hatt valg sier sitt: Regjeringspartiet gjør det sterkt. «Det er ingen som har noe å stille opp med mot ham nå», uttalte en meget oppegående mann vi snakket med.

Støtten uttrykkes gjennom bilder av Den Store Leder. En ting er at det alltid er bilder av presidenten i avisa. Det er ikke slike arenaer det er snakk om. Vi snakker enorme bannere og reklameplakater, med få meters mellomrom langs veien. Bildene henger ved siden av sjokoladene på kiosken, og en president dingler ned fra speilet på trehjulingen. Folk har klistret opp Mahinda på husveggene sine, på bussen og på bilens frontrute.

På mange av bildene er av presidenten sammen med væpnede soldater, men på de fleste er han alene. Smilende president, alvorlig president, president som kysser bakken, som klemmer en annen mann, som vinker, som ber. Alltid i hvite klær. Alltid med et rødt skjerf rundt halsen. Det hersker liten tvil om hvem som har makta. Det er ham som i avisa refereres til som «His Excellency».

Begeistringen over presidenten har også nådd populærkulturen. En hit på lankesisk radio for tiden handler om presidenten, og har følgende tekst;

Long life to you, oh great king
The gods gave us a gift
observe we now, have a king
a great king, dear vadra sing
he made a country one once again
a county one once again

Long life to you, oh great king

From the tip of the north
to deep down south
tears and sighs were aplenty, you healed us all
by uniting us all
crowns still not first from home and afar
great king

Long life to you, oh great king
proud and pleasant east
with the dawn of peace
gave us spring in the north
the man you are, great kng
you who raised our nation, the whole wide world, great kiing

Long life to you, oh great king
The gods gave us a gift
observe we now, have a king
a great king, dear vadra sing
he made a country one once again
a county one once again

Long life to you, oh great king
Long life to you, oh great king
Long life to you, oh great king

Spesielt interesserte kan høre sangen her.

Den er enormt populær. Begynner noen å synge sangen kan de fleste synge med. Så har man et alternativ til nasjonalsangen, som spilles og synges over en lav sko.

Det er delte meninger om denne hyllingen av presidenten. Noen mener Sri Lanka er på god vei til å utvikle seg til et diktatur. Andre mener landet endelig har fått den handlekraftige og sterke lederen det trengte.

Det er en spesiell tid på Sri Lanka.

Fresh, freshere, freshest

Bortsett fra å jobbe er det ikke så mye å finne på i området her vi bor. Men et slitent 80-talls helsestudio finnes. Der har de en badminton-hall som vi spretter rundt i tre ganger i uka. Vi kan ikke en eneste regel, men blir svette allikevel.

Brød på boks og japansk bistand

Den japanske tilstedeværelsen på Sri Lanka er veldig synlig. Japanerne liker godt å sette opp veldig store skilt på steder der det er penger fra deres land som er brukt. Ettersom landene har en tett relasjon og Japan er Sri Lankas største donor er det mange skilt. Derfor vet vi at etter tsunamien bidro Japan med å bygge enorme Buddha-statuer langs hele kysten.

Om det var statuer tsunami-ofrene trengte er ikke godt å si. Vi synes det virker litt merkelig, men har vel lite vi skulle sagt. Vår manglende religiøse tilknytning skaper reaksjoner på denne kanten av jorda. «What is your religion?», hvisket en gutt til meg mens vi var publikum under en kulturkveld. «I have no religion», hvisket jeg tilbake. «No religion? Something is wrong!», ropte den 16 år gamle, kule guttungen ut til hele forsamlingen.

Japan og Sri Lanka har altså religionen til felles. Det er et sterkt bånd. Dessuten var Japan med på å forsøke å skape fred her på øya sammen med Norge. Men mens mange lankesere har lagt Norge for hat ser det ikke ut til at Japan er stilt til ansvar på samme måte. Det ser vi tydelig når vi reiser sammen med vår amerikanske venn Masumi. Hennes familie på morsiden kom til USA fra Japan for fire generasjoner siden, mens farens familie har røtter i Europa et sted. Hun snakker ikke japansk, men morens gener har bidratt til at folk i Afrika påstår at hun er fra Kina, mens de her takker henne for alt det gode Japan gjør. At hun er amerikaner vil de ikke høre snakk om. Etter å ha kartlagt Masumi lurer de på hvor hvitingene er fra. Vi har vendt oss til de mange rare ansiktsuttrykkene når vi avslører vårt opprinnelsesland, men Masumi synes fremdeles reaksjonene vi får har stor underholdsningsverdi. Noen vil gjerne mene mye om Norge og Soilhaim, mens andre skjønner at det kanskje kan lønne seg å tie dersom de skal ha håp om å selge oss mat/kokosnøtt/hotellrom eller annet. Den mest ekstreme vi har møtt var en selger i Polonnoruwa. Han sa klart og tydelig fra om at han var klar til å ta livet av Erik Solheim; ”He is my worst enemy”. Etterpå lurte han på hvorfor i all verden vi ikke ville kjøpe hans treboks med et magisk rom. Vi føler oss lite forpliktet til å svare for alt Norge har gjort og ikke gjort for Sri Lanka, men synes det kan være grenser for uforsonelig holdning.

Denne uka fikk vi en gruppe av japanske Sri Lanka-entusiaster som naboer. Vi bor på et gjestehus der fire rom deler to bad, og en tett relasjon til naboene er ikke til å unngå. Japanerne hadde vært på en ukes rundreise, og virket både begeistret og sjokkskada. De hadde nemlig tilbragt en hel natt i en landsby uten strøm! Grunnen til det ukeslange besøket var at fagforeningen de representerte støtter noen av prosjektene til organisasjonen vi jobber for. Hun som snakket best engelsk kom fra et kosmetikkfirma som blant annet produserer en meget spesiell maskara som holder i vann opp til 38C, og som vi aldri har hørt om enda Norge visstnok er et stort marked. Det så ikke ut som om hun oppholder seg så mye på landsbygda til vanlig. Men de var såpass fornøyd med det de hadde fått se at de bestemte seg for å fortsette støtten.

Deres gode dyder stoppet imidlertid ikke der. Det var jo sånn at de hadde vært ute på en lang reise, som skulle avsluttes med direktefly hjem den samme kvelden. Derfor hadde de en del ting til overs som de hadde brukt underveis og som de ikke kunne ta med hele veien hjem igjen. Et impulsivt og meget målrettet bistandsprosjekt med to slaskete, norske jenter som mottagere ble umiddelbart satt i gang. Den japanske solidariteten førte til at vi med et smil måtte ta imot fem pakker japansk slankekjeks, tre pakker papirtørkler, en notatbok, en myggspiral med tilhørende stativ, shampo og balsam, våtservietter, tørket frukt, en pakke med 30 plastikkposer, to tørkestativ og sist, men ikke minst; to bokser hermetisk brød. Gjenstander med varierende nyttighetsgrad, med andre ord.

Vi har sett den japanske tilstedeværelsen på Sri Lanka siden vi kom hit. Nå har vi også fått føle den.

Completely Off Season

Turister er et sjeldent dyr på Sri Lanka for tiden.

Å være på steder der det ofte er veldig mye folk på tidspunkter da det er nesten folketomt har jeg alltid likt. Da jeg var liten elsket jeg Tusenfryd i småregn. Ingen kø, og ikke noe mas. Perfekt! Hvordan kan folk finne på å reise med barn til fornøyelsesparker i strålende sol? En hel dag i kø med grining er ikke noe å trakte etter, synes jeg.

Sånn sett har jeg fått det akkurat som jeg vil på denne reisen. Hvor enn vi kommer er det tomt for folk. De ansatte trekker på skuldrene og sier «completely off season». Fullt er et fremmedord for hotellene på Sri Lanka i disse dager. Når vi i helgene har reist ut på tur har vi stort sett hatt hele hoteller for oss selv.

Forrige helg var vi på safari og så langt flere ville dyr enn hvite mennesker. Denne helgen besteg vi Sigiriya Rock, av noen beskrevet som Sri Lankas største turistattraksjon. Det er en spektakulær opplevelse. 180 meter rett opp fra bakken står steinen. På denne fant buddhistene det for godt å etablere et kloster for 2300 år siden. Etter dem kom visstnok kong Kassapa, en myteomspunnen historisk figur, og etablerte et palass på samme sted. Det er en fin tur opp, og utsikten er fantastisk. Å komme seg ned må man regne med at tar omtrent 2 timer, opplyste Lonely Planet oss om. Vi brukte 15 minutter.

Faktum er at Sri Lanka er som skapt for turisme. Øya er liten, og det er enkelt å komme seg rundt. I løpet av et par timer kan man reise fra fantastiske strender ved kysten opp i frisk luft og fjell-landskap i høylandet. Hvor enn man drar er naturen vakker. Den byr på tropiske frukter og ville dyr. For de kulturelt interesserte finnes tradisjonell sang og dans, samt en god dose historie innenfor ruinene i de gamle byene.

Øya er så behagelig og oversiktlig at vi mistenker dette for å være årsaken til at det er så ufattelig mange bistandsprosjekter her. Det er enkelt og greit å drive bistand i dette landet. Du kan reise til en landsby, se at de trenger sanitæranlegg, sykehus, skole eller [putt inn fritt valgt interessefelt] og gi dem dette. Mens du hjelper de fattige kan du bo i Colombo og spise middag på femstjerners restauranter hver dag, for de er både billige og lett tilgjengelige. Uansett hvor landsbyen du velger å «hjelpe» ligger kan den nås på under en dags kjøring i en snasen bil.

Dette er i stor kontrast til India. Hvor i all verden skal man begynne? Fattigdommen er så stor og så synlig. Hvor enn du bor kan du ikke skjerme deg fra den. Byene er alt for store og støyete, på landsbygda har de ikke de fasilitetene en vestlig bistandsarbeider vil ha. Hva enn du prøver å gjøre vil du oppleve at det bidraget du yter vil innebære en minimal forandring. Du vil fremdeles ha millioner av fattige rundt deg hver dag.

Å redde de fattige i India kan synes umulig. Å utvikle Sri Lanka derimot virker oppnåelig.

Men tilbake til turismen. Det er mange grunner til at det ikke er turister her nå. En grunn er at det faktisk ikke er sesong. Turistene pleier å komme i august og i perioden desember – februar. Men utover dette er det jo slik at det ikke akkurat er reklame for Sri Lanka som ferieparadis som har rullet over TV-skjermene i vesten det siste året. De fleste turistene som kommer hit nå velger å besøke landet fordi de allerede har en eller annen relasjon hit.

Forskjellen på Tusenfryd og Sri Lanka er at jeg ikke er så bekymret for om Tusenfryd går rundt. Som turister her til lands får vi imidlertid livene til de som er avhengige av turismen tett på kroppen. Desperate familiefedre- og mødre som trenger den inntekten de ikke får når det ikke turister her. Plutselig kjøper vi tjenester vi egentlig ikke har bruk for. Fordi det ikke er noen andre her. Samtidig tenker vi på hva det vil gjøre med Sri Lanka dersom det blir varig fred, og turismen eksploderer (noe samtlige i denne industrien forventningsfult venter på). Turisme er jo ikke nødvendigvis et gode. Kanskje kan landet få en god og viktig inntekt fra utenlandske besøkende. Det krever imidlertid en god og bevisst politikk som begrenser mulige skadevirkninger, og som sørger for at ikke pengene havner hos alle andre enn lokalbefolkningen. Men det er lite som tyder på at det er slike ting myndighetene jobber med om dagen. De har fremdeles hendene fulle med feiringen av en krig de har vunnet.

Hvor lenge turistattraksjonene på Sri Lanka vil stå øde er uvisst. I likhet med fremtiden til resten av landet.

Norske talenter (and an American Idol)

Vi har debutert som manusforfattere.

Etter en lang helg med mye turisme var vi mandag morgen klare for nye arbeidsoppgaver. Vi bor på Moratuwa, som er Sarvodayas hovedkontor, så det er også her vi jobber. Etter å ha fullført de prosjektene vi holdt på med forrige uke var vi ikke sikre på hva denne uka ville by på. I løpet av tiden vi har vært her har vi blant annet jobbet som sekretærer for organisasjonens øverste leder, redigert fredsbrigadens strategi og utviklet organisasjonens økoturismesatsning. Man kan trygt si at vi er plassert i kategorien altmulig-damer. Det er spennende og bra!

Dagen begynte med at vår kontaktperson Bandula spurte om vi hadde planer etter lunsj. Han hadde nemlig fått en forespørsel fra mediaenheten. De holdt på med å lage en film, og trengte noen som var veldig gode i engelsk til å lese inn fortellerstemmen. Vel vitende om at kategorien «veldig god i engelsk» betyr noe annet på Sri Lanka enn i Norge sa vi at vi selvfølgelig kunne bidra. Men kanskje vi bare kunne gå dit med en gang, ettersom vi ikke hadde noe spesielt å gjøre før lunsj? Nei. Det skulle være etter lunsj. Ok. Skal vi komme til ditt kontor kl ett da? Nei. Halv to er bedre. Javel. Vi kommer halv to.

Mannen fra mediaenheten var lettere rødsprengt i øynene og veldig fnisete. Sammen med redigeringsmannen hadde han sittet oppe de fire siste nettene med filmen, og ikke fått spesielt mye søvn. Men nå var det tid for siste hånden på verket; filmen skulle være ferdig og vises dagen etter. Den dokumenterer et vellykket prosjekt gjennomført i etterkant av tsunamien. 16 timer med råmateriale var redigert ned til 15 minutter, sånn ca. Helt ferdig var det vel ikke, men nesten.

Etter å ha blitt introdusert for filmens tema, lest litt informasjon og sett på deler av det nesten ferdige produktet stusset vi fremdeles litt på hva vår oppgave skulle være. Jeg gikk fra en lettere bekymring for uttalen av stedsnavn som Andaragasgaya og fremmede engelske ord til å lure på om det i det hele tatt fantes noe å lese opp.

Sakte, men sikkert kom det frem at det egentlig ikke eksisterte noe manus. En brosjyre om prosjektet og et usammenhengende word-dokument var det vi fikk i hendene. Da var klokka tre, og vi trakk pusten dypt og tenkte at dette skal gå bra. Er dere klare for å jobbe? Spurte mediamannen. Jepp!, svarte vi. Han trakk litt på det. Vi så på klokka og forstod. Klokka tre er det er tetid. Visse rutiner må tross alt gjennomføres.

Vi hadde aldri hørt om prosjektene det dreide seg om før, og føringene fra prosjektlederen var relativt vage. Hver gang vi spurte om hva han ville at en bestemt del skulle inneholde begynte han å lete etter et ark som var forsvunnet. Det fantes ingen oversikt over hva bildene i filmen viste, slik at vi kunne få teksten til å passe sammen med bildene. Altså snakker vi lotto. Vil noen regne ut sjansen for at filmens visuelle del forklares av fortellerstemmen når bildene og teksten ikke er koordinert?

Da vi gikk til middag kl halv åtte var en del av manuset skrevet. Forhåpentligvis var det ikke alt for mange faktafeil, men gudene må vite om teksten formidlet det som var meningen med filmen. Vi var klare for en ny økt etter en porsjon rice and curry. Det var da den reddende engelen dukket opp. Hun var kledd i en begredelig stygg nattkjole fra Kamerun, og smilte da hun spurte om hun kunne få være med på jobbinga. Masumi er vår nye venn fra USA. Hun er skikkelig god i engelsk. Og dessuten har hun masse pågangsmot.

Vi skrev og Masumi språkvasket. Formuleringer om mangrover, bio-shields, disaster management og empowerment fant veien til vårt manusdokument. Med vår amerikanske venn på laget slapp vi til og med å lese inn. Det føltes godt da klokka var ett på natta. Evnen til god uttale på et fremmed språk styrkes ikke ettersom timene går.

Vi fikk mange spennende diskusjoner underveis. Masumi har like lite erfaring med film som oss. Men vi var alle enige da hun rettet litt på brillene og sa «Jeg tror kanskje det er vanlig å skrive manuset først, og så legge på bildene etterpå».

Mediamannen kom ut fra redigeringsrommet med jevne mellomrom og spurte «Når vil dere legge dere?» (kl. 21), «Hva med tiden?» (kl. 00) og «Er dette en god tid?» (kl. 02). «Jada. Dette er en god tid», smilte vi. Det var tydelig at han gjerne ville gi oss muligheten til å gå. Men da hadde han jo vært i det man på godt norsk kan kalle deep shit. Så han nøyde seg med å høre våre betraktninger om tiden fra tid til annen. Fnisingen hans ble høyere ettersom tiden gikk og sukkerinntaket fra kjeks gikk opp. Vi hadde en lavenergi-periode i elleve-tida, men deretter gikk det bedre. Som så mange organisasjonsarbeidsnetter før.

Vi kom oss i seng i tre-tida. Fornøyde med et godt dagsverk, men tvilende til at publikum ville få spesielt mye ut av filmen. Hvorfor venter man med de viktigste oppgavene til slutt? Hvordan kan det ha seg at når man har laget et magasin (som vi er mer kjent med fra før) mange ganger så er det den siste helgen man kommer på at man trenger en skikkelig bra forside?

Dere må ikke tro at alt i denne organisasjonen går på halv tolv. Den er faktisk en av de mer velfungerende av sitt slag vi har vært borti. Utrolig mange prosesser og prosjekter foregår paralellt. Da er det ikke til å unngå at det dukker opp en og annen krise innimellom. Vi har nå blitt de som prøver å redde inn prosjektene som er på vei til å gå skikkelig skeis. Om det er redding eller skadereduksjon vi holder på med kan diskuteres. Men det virker som om en del desperate sjeler er meget takknemlig for at vi bidrar med arbeidsinnsats. Det er bra. Da utgjør det faktisk en forskjell at vi er her.

Filmen skal vi ta med hjem som et souvenir. Vi gruer oss litt til å se den. Men ryktene sier at filmvisningen i dag tidlig gikk som planlagt. Folk var veldig imponerte. Så vi får vel si oss fornøyde. Vi skrev et 15 minutters filmmanus på åtte timer. Et bra dagsverk.

Østens visdom

Her i Asia mangler det ikke på gode råd. Gamle og nye bekjentskaper har til enhver tid noen tanker om hva man bør eller ikke bør gjøre. Noen ganger nikker vi og smiler til de velmenende ord, mens vi andre ganger reagerer med vantro. Jeg samlet sammen noen av visdomsordene til min fetters konfirmasjon, ettersom enhver konfirmasjon må inneholde et visst nivå av gode råd og formaninger. Nå som den eksklusive informasjonen først er samlet må den jo også deles på verdensveven. Det er nok en og annen som kan ha noe å lære.

Oppskriften på et lykkelig liv:
1.Ikke spis vannmelon hvis du er blitt bitt av hund. Vanlig melon er greit.
2.Drikk kaffe med lime når du er kvalm
3.Hvis du er hvit i huden bør du ikke spise reker. Sats på fisk.
4.Ikke spis joghurt om kvelden, for da blir du kald innvendig
5.Hvis du er overopphetet; ta en våt klut på magen
6.Ikke spis mat på restaurant; det gjør deg veldig tørst
7.Ikke gå ute etter middag, for da kan det hende noen smatter når de ser deg
8.Ikke gå inn i et hinduistisk tempel med bare en fotlenke. Da tror de at du er prostituert.
9.Lag alltid mat på bål. Da blir den best.
10.La det ikke gå for lang tid før foreldrene dine finner en passende ektefelle til deg
11.Vask alltid klærne dine med blå såpe
12.Skal du ta tog i den indiske fellesferien må du bestille i god tid
13.En elektrisk takvifte er en glimrende bryllupsgave, dersom man har råd til det. Plan B er en koffert. Som også er greit.
14.Ikke bruk sykkel. Det er dårlig for ditt rykte.
15.Hvis du bruker ordboka som sengelektyre blir du god i engelsk
16.Såpe virker ikke når vannet er salt
17.Ikke dra på fisketur. Men mindre du kan svømme.

Hvis du ikke er blitt smartere etter disse rådene så er det nok deg, ikke tipsene, det er noe galt med.

Vårt India

Hennamalingen på armene våre er nesten forsvunnet. Tynne streker i mønstre, påført i den dypeste konsentrasjon av Mangas eldste datter. Våre 3,5 måneder i India tilhører fortiden, og vi er langt inne i en ny virkelighet.

Vi hadde ikke ryggsekkturisme som mål for oppholdet, og det ble det også lite av. Det vi kommer til å huske best er våre indiske venner. Vi har både fått henge med urban og liberal storbyungdom, fiskere og småbønder.

På en restaurant i millionbyen Bangalore hadde vi en av våre fineste kvelder i India. Det var vanvittige mengder mat på bordet. Fem gutter fra den indiske delstaten Karnataka og to norske jenter. Praten rundt bordet gikk på norsk, kannada og engelsk. Den samme morgenen hadde vi møtt igjen vår gode venn Bala. Han hadde vi ikke sett siden 2006, da han jobbet på PRESS-kontoret sammen med oss i fire måneder.

Bala har verdens herligste latter. Vi var og spiste sammen med ham og hans venner. De er alle tidligere barnearbeidere, og har gått lite på skole. Men de er ressurssterke og meget internasjonalt orienterte. Gjennom hard innsats har de lært seg engelsk. Deres internasjonale ambisjoner er ikke av den beskjedne sorten. Diskusjonene rundt bordet gikk om samarbeid og verdensredding. Samtidig svarte de på alle våre spørsmål om den indiske kulturen. De ler og mobber han med høyest kaste når vi spør om kastesystemet. At de har ansvar for å gifte bort søstrene sine synes de egentlig er litt stress, men de må ta det ansvaret familien gir dem. De kommer fra fattige familier, men har nå gode jobber. I indiske byer finnes både elendighet og fremgang.

Gutta i Bangalore er på Facebook. Det er ikke Manga. Han er veldig opptatt av IT, og har nå planer om å skrive bok om sitt liv. Men stasjonær PC og stadige strømbrudd er en lite heldig kombinasjon. Dessuten; tar man kvaliteten til nett-tilgangen på den nærmeste cybercafeen i betraktning så blir det neppe noen chatting med våre venner i Kutch med det første. Kanskje like greit. Så kan Manga og familien heller henge på sengene under trærne og skravle med de som kommer på besøk.

Oppholdet hos Manga var en studie i tradisjonelle samfunn. Å delta i bryllup og andre seremonier der gjestene sitter adskilt (med en vegg mellom) i henhold til kjønn føles rart når man kommer fra Norge. Kvinnenes manglende rettigheter gjorde meg til tider veldig trist. Samtidig hadde de et fantastisk fellesskap. Under bryllup og festivaler får de fri fra hverdagens harde arbeid. De kan være sammen, og slipper til og med mennenes strenge blikk. Kanskje er det til deres fordel at de får være for seg selv. Det finnes både positive og negative trekk ved det kjønnsdelte samfunnet.

De internasjonale drømmene vi ble innviet i hos gutta i Bangalore og verdien av det tradisjonelle samfunnet i Indias landsbyer er noen av våre viktigste opplevelser. Våre indiske venner har vist oss det de mener er viktig å se og å forstå i deres land. Vi har vært hjemme hos mange titalls familier. Forskjellen dem imellom er nesten like stor som avstanden til en norsk familie i rekkehus.

India kan fremstå som kaotisk, masete og uforståelig. Men med gode indiske venner er det så mye man kan lære. Vårt India er menneskene vi møtte der. Vi diskuterer allerede hvordan vi fortest mulig kan reise tilbake på besøk.

Mystisk møte

Det måtte en tur på Hilton til før vi møtte nordmenn i denne byen.

Klokka var rett før lunsj og vi fikk fem minutters varsel. "Bli med på lansering av et nytt matsamarbeid. Det er på Hilton. Vi kjører om fem minutter, dere bør skifte". Sjefen for organisasjonens barnehjem ville ha oss med. Vi kastet i oss et par seige kokosbrød samtidig som vi byttet ut de minst representable klesplaggene.

Hilton? Dette er organisasjonen som hevder at et enkelt liv er et godt liv, og jeg hadde kvelden før lest at bevegelsens leder var kritisk til hvordan representanter for frivillige organisasjoner feiret seg selv med fin mat på internasjonale konferanser. Dette stemte dårlig med en praksis der nye prosjekter lanseres på Hilton. Hilton er Colombos definitivt største og dyreste hotell. De har en svært eksklusiv smykkebutikk ved inngangen, og et titalls femstjernes restauranter på området. Få av menneskene i flyktningeleirene der Sarvodaya deler ut mat kommer noen gang til å sette sin fot innenfor disse dørene.

Minibussen vi kjørte og våre medpassasjerer inngår nok heller ikke i Hotell Hilton Colombos foretrukne profil. En av mennene måtte innom en venn for å få tak i et slips. Vi undret oss over hva slags opplegg vi skulle få være med på.

Staute menn i fine dresser og pyntelige damer konverserte slik man konverserer på slike steder. Vi ble ønsket velkommen av lederen for organisasjonen vi jobber for. Han har vi spist lunsj med tidligere, i kantina hos Sarvodaya, som minner lite om Hilton. Enda så mye leder han er for Sri Lankas største frivillige organisasjon så fremstod han også malplassert. Det var fremdeles vanskelig å forstå hva opplegget var. Er det virkelig sånn at lokale organisasjoner må gå på akkord med sine prinsipper og kaste bort penger på samlinger av denne sorten for å få en bit av bistandskaka? Det hadde vært trist.

Programmet begynte dårlig. Hotellsjefen for Hilton ønsket oss velkommen. Han er en høyreist mann av europeisk hærkomst, vi tipper Frankrike, basert på aksenten. Av oss får han ikke prisen for årets sjarmtroll. Det virket som om hans fremste mål var å få frem akkurat hvor viktig hans innsats er i den situasjonen Sri Lanka er i nå. Han smilte bredt og sa at noen nettopp hadde fortalt ham en spøk. Den var som følger; "Det er flere munner å mette i dette rommet enn i flyktningeleirene". Han fortsatte med egne refleksjoner "Det er sånn jeg tror vi må se på denne situasjonen. Med litt humor".

Vi har diskutert hans utspill og kommet til en enstemmig dom: Nei. Det må vi faen ikke (beklager språket). De som jobber i felten, de som ofrer liv og helse for å hjelpe folk som er bombet fra hus og hjem kan ha svart humor. Forhåpentligvis finnes det små glimt av glede i hverdagen til mennesker som er traumatisert for livet. Men sjefen for hotell Hilton har ingen grunn til å se på situasjonen med humor. Enten kan han ta den alvorlig, eller han kan la være å kommentere situasjonen i det hele tatt. Såpass alvorlig er det at 250 000 mennesker nå lever i midlertidige leire, uten et hjem å reise tilbake til. At de alle har levd liv i frykt, kastet seg i grøfter når bombene har regnet og mistet familiemedlemmer under flukten. Hilton-humor er sikkert velegnet ved visse anledninger. Men i akkurat denne sammenhengen er det ikke på sin plass.

Heldigvis gikk det bedre på resten av lanseringen. Vi fikk en oppklaring i både det ene og det andre, og sluttet sakte, men sikkert å se ut som spørsmålstegn. Faktisk var det lansering av et ganske kult prosjekt. Det var organisasjonen for kokkene på Sri Lanka som hadde tatt initiativet. Lederen deres er kokk på Hilton og skikkelig tøff. De ønsket å bidra med noe for de internt fordrevne i leirene. Da de kom i kontakt med Sarvodaya og presenterte sin ide ble de møtt med skepsis. Hva skal man med folk som bruker et vanvittig apparat av hjelpemidler og eksklusive råvarer til å dandere bittesmå retter for rikfolk? Har vi ikke nok problemer som det er i leirene, uten at vi skal måtte ta vare på en sånn gjeng?

Men kokkene var ikke så pinglete som man kunne tenke seg. De dro til campene for å se hva det var de bega seg ut på. Oppgaven Sarvodaya ivaretar er å sørge for tre måltider daglig til 10 000 mennesker i en leir. Det er litt av en jobb. Det ble satt som et krav at dersom kokkene skulle reise dit og jobbe må de benytte seg av de råvarene og det utstyret som er tilgjengelig, slik at det ikke skal føre til enorme forskjeller mellom ulike camper. Oppgaven de skal ha er å organisere matlagingen og sørge for at måltidene er næringsrike og at de blir laget på en helsemessig forsvarlig måte. Samtidig skal de lære opp ungdommer i leirene til å lage mat. På denne måten blir det en slags yrkesopplæring samtidig. Første gjeng med kokker skulle reise samme dag. De skulle være i campen en uke, for deretter å bli avløst av et nytt team.

Det er kokkene fra de fineste hotellene i Colombo som skal være med i prosjektet. At de samarbeider på denne måten er unikt og fantastisk, skal vi tro hotelldirektøren. Og med dette kom forklaringen vi hadde ventet på. Det var derfor vi var på Hilton. Heldigvis var det direktøren med den gode humoren som betalte.

Da alle aktørene hadde fortalt om sin deltakelse i prosjektet var det tid for mat. Jeg hadde dannet meg en klar formening om hva vi skulle få servert. Jeg regnet med at de ville vise oss hvor fantastisk ris og curry man kan lage av de begrensede ressursene man har i en leir. Men jeg var dårlig til å gjette. Bittesmå sandwicher, kaker og eksklusiv konfekt inntatt i stående stilling mens man konverserer og sirkulerer. Det er slik det er på Hilton. Jeg hadde visst helt glemt hvor vi var.

Som tilfeldig valgte norske statsborgere fikk vi en del ufortjent positiv oppmerksomhet i denne forsamlingen. Det er norske myndigheter som gjennom Kirkens Nødhjelp finansierer prosjektet. Lederen for Sarvodayas barnehjem viste stolt frem sine to nordmenn til de som ville se. Men inne blant kanapeene fantes selvfølgelig også de offisielle representantene. Seks uker etter at vi forlot Pondicherry møtte vi igjen nordmenn. Det er sannelig eksotisk å menge seg med fiffen.

Krig og firfisler

Jeg har gjort meg to observasjoner. De er på ganske ulikt nivå.

Observasjon nummer en: Det finnes ingen ende på krigsgalskapen. På det hippeste kjøpesenteret i Colombo kan du nå få kjøpt en hel kolleksjon med seiersklær, hvorav den ene t-skjorta har budskapet «I LOVE MY SRI LANKAN SOLDIER». Det er galskap.

Observasjon nummer to: Du vet du har vært lenge borte fra Norge når du føler deg litt ensom i et rom uten en eneste salamander.

Trivialiteter og storpolitikk. Slik er livet på Sri Lanka.

Til ungdommen

På en smal vei mellom irrgrønne tebusker og en liten landsby er et stilas satt opp. Et enormt reklamebanner med bilde av en hvit dame og budskapet «Only party girls can apply» er spent over trestokkene. Plastikken gjør sitt beste for å hindre det kalde fjellregnet i å trenge gjennom. Uheldige utvalgte får allikevel en kald strøm av vann ned i nakken. På veien under presenningen står 200 ungdommer fra Sri Lanka. Våte føtter i små sandaler krymper seg i kulda. For en gangs skyld i løpet av en hel helg er gruppa stille. De lytter til to utrente sangstemmer som fremfører «Til Ungdommen». Vi er på fredsleir.

I den høyestliggende landsbyen i det lankesiske høylandet fant fredsaktivitetene sted denne helgen. Ungdommer fra ulike steder i regionen var samlet. Sammen diskuterte unge muslimer, tamiler og singhalesere hvordan de som ungdom kan bidra til å skape fred. Målsettingen med helgen var å skape en arena der de unge kan snakke, og også gjøre noe sammen. Organisasjonen vi jobber for nå driver mye med dugnadsarbeid. Ideen er at dersom man skaper noe sammen og gjør et arbeid der man er gjensidig avhengige av hverandre kan man lære hverandre å kjenne, og ødeleggende stereotypier kan brytes ned. Vår egen deltakelse i diskusjonene er naturlig begrenset av våre mangelfulle tamil- og singhalakunnskaper. Men å grave grøfter i regnvær var skikkelig fint. Vi stod på til gjørma nådde hårfestet. Til stor fascinasjon og begeistring fra de lokale.

En uke tilbragte vi i storbyen Colombo. Så bar det ut på landsbygda igjen, denne gangen den lankesiske. Nytt hjem hos familie med begrensede engelskkunnskaper. Vi begynner å bli gode til det nå. Å snakke i enkeltstavelser er obligatorisk. Henging på kjøkkenet fungerer alltid. Damene blir glade når vi interesserer oss for matlagingen, og sammen kan vi peke på grønnsaker og si det engelske navnet. Denne familien driver småskala jordbruk, og far i huset er rektor på en skole. De har mange flere ting og møbler enn vår familie i India, sannsynligvis er de nokså velbeholdne i forhold til andre i landsbyen og området rundt. De dyrker kjente arter; gulrøtter, purre, vårløk, avocado, jordbær (!) og rødbedter. Datteren i huset er tre år, og veldig beskjeden, bortsett fra når hun fremfører dans på stuegulvet. Dessuten ble vi kjent med nevøen til han vi bodde hos, som er den hippeste bonden vi har møtt. Han kunne spasert rett ut av en nike-reklame, og spiller gitar hver kveld. Men han bor altså i denne landsbyen, er bonde og litt usikker på hva internett er for noe.

Kort oppsummert: Fantastisk fjell-landskap, frisk luft, kulde, fred, ungdommer, fysisk arbeid, nye bekjentskaper og sprenging av egne grenser når det gjelder sang foran store forsamlinger. En bra helg!

Tilfeldige øyeblikk

Få uker i våre liv har vært så tettpakkede med inntrykk og opplevelser som de vi tilbragte hos Manga i Gujarat. Mange hundre av øyeblikkene har vi tatt vare på ved hjelp av vårt lille kamera. Et lite og tilfeldig utvalg av disse kan dere finne her.

Vår indiske familie

En økologisk opplevelse

Mangas gård overrasker stadig. Den er ikke stor etter norske målestokker. Litt bomull, mango, dadler og chikko-frukt er det som produseres for salg. Resten er til eget bruk. Mye av frukten og grønnsakene vet vi enda ikke navnet på. Men av kjente arter kan nevnes papaya, gulrøtter, guava, granateple, vannmelon og kokosnøtt.

Når Asbai skal trylle frem sin herlige mat er råvarene lett tilgjengelige. En liten runde rundt i hagen og den magiske masala-boksen med krydder er alt som trengs. Til brødet behøves mel. Vi tar med et bærenett til mølla og det fylles med varm, nykvernet hvete. Ris og linser kjøpes på samme måte hos den lokale kjøpmannen. Det er veldig sjelden plastikk medbringes til Mangas hus. Hvis man tenker på norske søppelbøtter er det utrolig at det går an. I Norge lever vi et liv pakket inn i plast.

Melk er en hovedingrediens i kostholdet. I grålysningen melker mor bøffelen. Vi våkner etter en natt under stjernene av at Manga gjennomfører sitt religiøse morgenrituale med røkelse og ringing i en liten bjelle. Når søvnen er gnidd ut av øynene er det tid for å lage surmelk. Et redskap som ganske sikkert blir vist frem under barnas dag på Maihaugen tas i bruk. Manga har stolt fortalt at dette er et moderne apparat. De har også et moderne sted å tenne ilden når de skal lage mat. Det gir mening og høres rart ut på en gang. Ideen om modernitet følger en lineær tankegang. Dette redskapet er videreutviklet fra noe de hadde før, og kan dermed betegnes som moderne. Men hadde en dørselger dukket opp med denne nyvinningen på en norsk gård ville modernitetsargumentet antagelig fått lite gjennomslag. Om det er moderne eller ikke er imidlertid ikke så interessant. Vi får laget surmelk, og til gjengjeld trent litt.

Gjenbruk er et kjennetegn ved gode naturvennlige løsninger. Hos Manga er vannet et godt eksempel. Brønnen hans går mange spa-dusjer en høy gang. Vannet pumpes inn i et stort basseng der det er drikkevann, så renner det ned i et andre basseng der vi bader. Liter på liter med flommende grunnvann er fantastisk! Det hadde vært elendig ressursbruk om det bare var for vårt velbehag. Men ut fra bassenget går vannkanaler, så vannet renner videre ut til avlingene. Slik vanning er helt nødvendig for at det skal være mulig å dyrke noe i et så tørt område som Kutch.

Da mamma var på besøk i Pondicherry var vi på et økologisk luksushotell ved sjøen. Vi bodde i bambushytter, og alt fra shampo til mat var økologisk produsert. Det var et herlig sted. Enkelt og behagelig på samme tid. Etter noen uker på den indiske landsbygda står det tydelig for oss hvordan historien går i sirkler. Manga og familien lever midt i en økologisk opplevelse uten at de betaler tusenvis av rupi per natt for det. Det er livet deres. Mens det økologiske luksushotellet helt tydelig jobbet veldig hardt for å sikre økologien så lever mange småbrukere i India i pakt med naturen helt av seg selv. Moderniseringa og industrialiseringa har ikke nådd ut til alle hjørner av det rurale India enda. En reise mellom by og land er også bevegelse i tid. De store forskjellene fremtvinger mange tanker om hvem som egentlig lever et godt liv. Fordelene og ulempene ved tradisjonelle og moderne samfunn er vel noe av bakgrunnen for at urbane folk i vesten nå etterspør lokalprodusert mat.

Oppholdet hos Manga gir mye innsikt inn i det vestlige forbrukersamfunnet. Det er liten tvil om hvilken levemåte naturen hadde valgt for menneskene, dersom den hadde noe den skulle sagt. Men det vet vi jo at ikke er tilfellet. Desverre må denne hyllesten av det enkle liv ende pesimistisk. Samfunn som Zarpara spises levende av enorme fabrikker. De kommer fra alle kanter. Her har de drevet landbruk i tusenvis av år. Om hundre år ligger det i verste fall en fabrikk her. I beste fall et økologisk luksushotell.

Verdens ende er i Andra Pradesh

På et jorde utenfor landsbyen Zarpara finner en kulturkollisjon sted. En rabbari-familie har slått seg ned her. De er et nomadisk folk som gjeter dyr og bor der det til enhver tid finnes gress. Akkurat nå nærmer regntiden seg. Det vil si at det er så tørt i skogen at det ikke finnes beite. Derfor har de kommet til stedet der vi bor og spurt bøndene om de kan holde til her noen dager.

De er et eksotisk folk å møte. Med enorme øreringer og tatoveringer over hele kroppen ser de ut som noen som hører hjemme i en TV-dokumentar, ikke i virkeligheten. Klesdraktene og kroppspynten gir assosiasjoner i retning kannibal-karikaturene i Pondus. En nokså søkt kobling, ettersom rabbariene er vegetarianere. De lever av melk og chappatti.

Vi møter en familie på fem. Alle tingene de eier har de satt utover et område på et par kvadratmeter; det er ikke så mange eiendelene. De sover under åpen himmel på to senger. Når de beveger seg fra sted til sted puttes sengene, resten av bagasjen og barna på kamelene. I tillegg til to kameler har de noen kuer og omtrent 200 sauer og geiter. I et India der mobil og TV er på vei til å bli like vanlig og viktig som i Norge bor disse menneskene på et jorde. De har ingen elektrisitet, ingen lommelykter. Vi føler at vi har levd et enkelt og ruralt liv på gården. Men det finnes tydeligvis folk som lever mer ruralt og enklere.

På vei for å møte rabbariene var vi litt bekymra for dyrehage-følelsen. «Her kommer de hvite menneskene som skal se på undertvikla folk i rare klær», liksom. Men det viste seg raskt at frykten var ubegrunnet. Denne lille familien fikk jo en turistattraksjon trampende inn i sin egen stue. Oss. De var minst like sjokkerte over våre liv og klesdrakter som vi var over dem.

De hadde aldri pratet med hvite mennesker før. Fra tid til annen er de inne i byen for å kjøpe noen ting og ta nye tatoveringer, og der hadde de sett noen som var hvite i huden. Men de hadde aldri hatt direkte kontakt. Vi blir presentert for dem som venner av Manga fra Norge. Etter en stund kommer spørsmålet om opprinnelsessted opp igjen når moren spør; «Hvor er de fra? Andra Pradesh?». Det virker som om det er det fjerneste stedet hun kan komme på. Andra Pradesh er en delstat et stykke lenger sør i India. Med denne målestokken ble det noe komplisert å svare da de spurte hvor langt det er herfra til til der vi bor.

Rabbariene praktiserer barneekteskap. I august er det tid for at denne familien skal gifte bort sin 12 år gamle datter. Vi er invitert i bryllupet, og har lovt å stikke innom om vi skulle være i nærheten. Barn som er forlovet og gift gir oss en dårlig følelse. I bryllupene vi har vært i ser jentene så ufattelig triste ut. Det er rart å tenke på at jenta som smiler og stirrer på oss snart skal være i et ekteskap. Men de er minst like sjokkert over oss. Er de ikke gift? Har de ikke barn? De ser jo ut som om de er 40 år gamle. At de er 24 nekter vi å tro. Har ikke foreldrene deres tenkt til å ta ansvar for å gifte dem bort? De må virkelig ha noen ubrukelige foreldre. Og hvordan er det egentlig de ser ut? Med bukser og uten smykker ser de ut som menn.

Mørket senker seg rundt oss. Sønnen i familien setter opp et gjerde rundt dyrene for å holde dem samlet. Vi har fått servert te med geitemelk, og nå er eldstedatteren i ferd med å tilberede kveldsmåltidet. De har sett postkort med bilder fra Norge og diskutert heftig. Etter å ha samlet dyra står sønnen og ser på oss. Han henvender seg til vår vert og tolk, og sier; «Hvor er de fra? Andra Pradesh?».

Det er vanskelig å dømme hvem som fant dette møtet mest eksotisk. Det fine var at relasjonen på sett og vis var i balanse. De stirret på oss, og vi stirret på dem. Et møte mellom to verdener. Nye tanker og kunnskap. En kulturkollisjon av den gode sorten.

Isolasjon

Vi har valgt å isolere oss. Til bursdagen sin fikk Miriam en helg på fint hotell. I kolonial luksus har vi nå vært i Colombo i nesten et døgn uten å se noe av byen. Det var helt nødvendig. Vi har vært skitne og ikke hatt toalett i nesten en måned. Vi har ikke levd med en indisk familie, men i den. Hvis dere forstår forskjellen. Privatliv slik vi kjenner det er et vestlig fenomen. Nå er vi vant til å sove midt blant folk som holder på alle mulige slags andre aktiviteter. Hver dag har vi hatt store grupper med barn og voksne som har som sin hovedaktivitet å studere oss fra topp til tå.

Derfor kan vi ikke ta flere inntrykk nå. Hvite mennesker, vestlig mat og TV er tema for denne helgen. På mandag skal vi møte Sarvodaya, organisasjonen vi skal jobbe for her på Sri Lanka. Fra da av er det tilbake til treff med nye mennesker, kulturelle møter og lange arbeidsdager. Den store reisen skal fortsette langs støvete veier. Vi må bare lade batteriene først.

Her på bloggen kommer det til å komme flere oppdateringer fra India. På grunn av tett program, manglende elektrisitet og fravær av internett har innleggene blitt skrevet i en bok for hånd, og ikke kommet lenger. Men vi regner med at rekkefølgen ikke spiller så stor rolle for dere. Så de kommer nå i etterkant.

Forøvrig må ingen bekymre seg over at vi befinner oss på Sri Lanka. Krigen er langt fra oss, og alle de vi har snakket med sier at Colombo er tryggere enn på lenge. Vi gleder oss til to måneder i dette vakre landet.

Ting vi har lært

Etter nesten to uker hos vår nye indiske familie har vi fått et bredt spekter av nye kunnskaper. Her er et lite utvalg av fakta og observasjoner.

• Påfugler bor i de aller høyeste palmetrærne og uler som katter om natta
• Når en bøffel klør i øret bruker den bakbeinet
• Poteter som henger i trær er ikke poteter, men frukt. De har veldig søt smak, omtrent som en krysning mellom marsipan og pære
• De store bønnene som henger i trærne er ikke bønner, men frukt. Fruktkjøttet ser ut som popcorn og har en typisk fruktsmak. Litt udefinerbar.
• Chappati (en slags brød som ligner på lompe, men ikke er laget av potet) smaker mye bedre når de er laget med ved enn på gass (som er veldig vanlig i India). Asbai, som er mor i huset, lager sannsynligvis verdens beste chappati!
• «Butter milk» er et melkeprodukt som er tyntflytende, smaker omtrent som surmelk og visstnok veldig næringsrikt. Den kommer fra bøffelen i hagen og er kjempegod.
• Kokosnøttvann er best å drikke om morgenen, for da er det kaldt
• Kinoen i nabobyen her heter Oslo, fordi kongen av Kutch (området vi er i) var den første indiske ambassadøren til Norge
• Kastesystemet er i aller høyeste grad i live i det rurale India. «Folk av min kaste» er referansepunkt i de aller fleste sosiale sammenhenger.
• Det føles helt fantastisk å høre vannet strømme i brønnen etter at elektrisiteten (og dermed vannet) har vært borte i tre dager
• Når man er på et veldig varmt sted med veldig varm luft og det blåser føles det som om man bor i en hårføner
• Noen trær har kjøligere skygge enn andre
• Det finnes et dyr i skogen rundt stedet der vi bor som har 30 cm lange pigger
• Indisk mat er mer enn Chicken Tikka. Her består kostholdet hovedsakelig i chappatti, melk, grønnsaker og en rett de omtaler med det engelske begrepet «hotchpotch». Da vi slo opp dette ordet, som var nytt for oss, kunne vår ordbok opplyse om at det betyr «sammensurium». Så vi er fremdeles ikke helt kloke på hva det er for noe.
• Det er vanskelig å få sove når man har en gresshoppe i rommet
• Hvis man oppbevarer vann i leirkrukker blir vannet helt kaldt på tross av at sola steker
• Bøffelmelk kan inneholde opptil 40% fett (ingen Tine Ekstra Lett her i gården)
• Blant de vi har møtt her er det mest fascinerende med Norge mørketid. Den første indiske ambassadøren i Norge skrev nemlig en bok som het noe sånt som «Seks måneder dag og seks måneder natt».

Ellers har vi litt av et prosjekt med å skrive eksamen under disse forholden. Det er ganske vanskelig. Men det skal gå. Det må gå... Fem dager igjen til innsending.

Et rituale for enhver anledning

27. april: Vi sitter i et nybygget hus på den indiske landsbygda. En ung prest (17 år) synger en hel bok høyt. Foran ham er et alter med korn, blomster, kokosnøtt, bananer, noen rupi og en dollar, palmeblader og røkelse. Ved siden av ham sitter en liten gutt som er prestens hjelper. Han søler med vann og rødt pulver. Det ser ut til at han kjeder seg under prestens lange opplesning. To nordmenn, far i huset og hans sønn følger hele ritualet, mens bestemor, mor og to døtre går til og fra. Den lille gutten ringer i en bjelle fra tid til annen, og det synges. Vi har alle et rødt merke i pannen og en rød tråd rundt håndleddet.

Mens hele familien holdt på med forberedelsene til dette ritualet spurta Samra (sønn i huset) oss: «Pleier dere å ha en seremoni som dette når dere har et nytt hus i Norge?». Vi satt med store øyne og fulgte prosessen. «Nei. Kanskje man har en fest. Men ikke noe som ligner på dette». Innvielsen av Mangas nye hus var en meget kompleks affære med mange faser, og tok lang tid. Målet var å sikre et hus der man kunne være lykkelig og frisk. Dessuten måtte man få tilgivelse for å ha ødelagt insekters liv og hjem mens huset ble bygget.

Vi har bodd på en liten gård vest i India i litt over en uke, og det er et under at de vi bor hos får holdt på med jordbruk. Det er vanskelig å si om denne uka er representativ, vi kan nesten ikke tro at den er det. Men denne uka har det vært et eller flere ritualer hver eneste dag. Bryllup som varer over flere dager, begravelser i flere faser, rituale ved bøffelfødsel og innvielse av nytt hus.

Det er en grunn til at det byr på utfordringer å forklare en hindu at man ikke er religiøs. Deres tro er en ramme for livet; måten de hilser på hverandre, musikken, ritualene, festivalene. Det er vanskelig å se for seg hvordan livet på denne gården ville sett ut hvis man trakk fra hinduismen.

Innvielsesritualet avsluttes med at vi får melk, en sukkerblanding og banan å spise. Den lille gutten bruker noen grønne blader til å skvette vann inne i og utenfor huset. Manga mener det betyr lykke å ha to forvirra nordmenn tilstede under innvielsen av hans nye hus. Vi håper det stemmer. Med så mye arbeid for å gi et lite hus en god skjebne skulle det bare mangle at det blir et bra hus.

Et annet India

19. april: I det vi setter foten utenfor flyet i Bhuj blir vi møtt med en vegg av varme. Lufta står stille, og den er knusktørr. Mens luftfuktigheten var så høy i Pondicherry at det føltes litt som å puste i vann er det her motsatt. Munnen føles som sandpapir. Vi blir plassert i skyggen, men det føles likevel som om sola steker.

Lettere sjokkskadede etter dette første møtet har vi sommerfugler i magen mens vi henter bagasjen. Vi har avtale om å bo hos en familie i flere uker. Men vi aner ikke hvem de er. For Manga som er der for å hente oss er det lett å identifisere sine nye gjester; blant flyets passasjerer er det kun en mann og oss som er hvite i huden.

Manga har med seg sine to døtre og svigerfar som sjåfør. Vi blir tilbudt bananer å spise og et ullsjal å ha på hodet mot varmen (?!). Landskapet vi passerer er tørt, tørt, tørt. Det er veldig annerledes enn Sør-India, og bemerkelsesverdig få mennesker. Mens vi kjører gjennom ørkenlandskapet i den intense varmen stiger opplevelsen av å ha tatt seg vann over hodet frem. Kanskje hjemmeeksamen i ørkenen i årets varmeste måned ikke var en veldig god ide?

Etter en og en halv times biltur nærmer vi oss bestemmelsesstedet. Landskapet er totalt forandret. Vi tar inn på en sti der det såvidt er mulig for en bil å kjøre. Vegetasjonen blir tettere, og stien smalere jo lenger inn vi kommer. Vi ender på et gårdstun som ligger i skyggen av noen store trær. Varmen oppleves ikke på samme måte, og lufta er helt annerledes. Dette er en oase. Vi føler at vi har kommet til rett sted. Mange hevder at India er alt. India er Mumbais slum, men dette stedet er også India.

På en slags liten gård bor en familie på fem. De dyrker bomull og litt korn. Frukt og grønnsaker plukkes fra trærne og en liten åkerlapp. Tre bøfler bidrar med melk, og de fem hundene passer på tomta. På dette stedet skal vi være en del av hverdagen i nesten fire uker mens vi skriver eksamen. Tusen takk Paul, for at du deler din indiske familie med oss! Vi føler oss ufattelig priviligerte.

Fra et eventyr til det neste

Vår tid i Pondicherry nærmer seg slutten med stormskritt. De siste ukene har flydd forbi med ferdigstilling av gruppeoppgaven og besøk fra Norge. Det er rart at vi er ferdige her allerede. I et år har vi spart, tenkt og planlagt vårt studieopphold i India. Og plutselig er det over! Ti uker går fort, spesielt når det er så mye å oppleve.

Byen vi har bodd i er fantastisk fin, og det kjennes godt å føle seg hjemme et sted som på mange måter er så fremmed. Det gjør at det er litt trist å skulle reise. Samtidig er opplegget vi har vært med på rimelig intenst. Vi har bodd i en norsk koloni bestående av nærmere femti ungdommer, og det innebærer definitivt et noe spesielt sosialt miljø. På den positive siden er det alltid hyggelige folk å henge med, og det er mange veldig bra mennesker her. Men det har også utviklet seg en sutrekultur der klaging er et grunnelement i nesten all samhandling. Det er ganske slitsomt. Jeg synes gruppepsykologi er et spennende tema å lese om, men å leve midt i slike prosesser har jeg fått nok av. Vi skal ut på nye eventyr, så selv om det blir trist å forlate Pondicherry så er det samtidig starten på neste fase.

Vi er riktignok ikke helt ferdig med å studere enda. Hjemmeeksamen ble utlevert i går, og den skal vi skrive mens vi er i Gujarat. Temaene vi skal skrive om er spennende, og vi gleder oss masse til å bo hos en indisk familie i noen uker. Det blir nok en liten dose kultursjokk ift kolonilivet vi har levd til nå, men vi tror at vi er klare for det. Eneste bekymring er varmen. Her i Pondy er det varmt nå. Såpass varmt at alle klær er våte av svette etter en times rusling i byen. Vi har ikke vært så mye plaget med det frem til nå, men begynner å kjenne at hodet blir påvirka. Dit vi skal er det imidlertid enda varmere... Men hjemmeeksamen i 40 grader skal vi fikse. Vi får satse på at alt går bra med den rette innstillinga.

I morgen tidlig krysser vi landet med fly på jakt etter nye gode opplevelser og små historier. Tiden med trådløst internett på rommet er fordbi. Men vi skal selvfølgelig skrive fra tid til annen når vi får tilgang på nett. Vår store reise har bare såvidt begynt...

Bildespesial

Hver skoledag her i Pondicherry har vi tatt våre skranglete sykler og vinglet av gårde til skolen. På vår vei møter vi landskap, mennesker, lukter og lyder som først var veldig ukjente, men som etterhvert ble en fin del av hverdagen. En dag stod vi opp ekstra tidlig for å forevige noen av disse bildene. Vi har satt sammen en liten del av skoleveien vår i en bildespesial.

Så ta fantasien i bruk; hør musikken fra templene, tutingen fra bussene og ropingen fra barn på vei til skolen. Kjenn smerten av et gammelt og dårlig sykkelsete i rumpa. Forestill deg lukten av kubæsj og curry. Da kan du være med oss på vår vei til skolen.

Skoleveien