I går satte vi igjen våre ben på norsk jord. Etter et halvt år på et annet kontinent. Allerede føles det som om Den Store Reisen må ha vært en drøm. Her i Norge er alt som da vi dro; lite endrer seg på seks måneder. Nå er det vår tur til å lese denne bloggen, og forestille oss hvordan det kan være der på den andre siden av jorda.
Tusen takk for de mange tilbakemeldingene vi har fått underveis. Det har vært fint for oss å dele reisen vår med dere.
søndag 26. juli 2009
torsdag 23. juli 2009
Drap som problemløsning
På en lokalbuss sitter ei jente på vei hjem fra skolen. Den hvite uniformen hennes er slitt, og et grønt slips henger litt på snei. Hun følger vekselsvis med på veien utenfor og på de to hvite turistene på bussen.
På neste stopp kommer fire menn i uniform på. Ved siden av soldaten ser jenta liten ut. Geværet hans er på størrelse med henne. Ei skolejente og en soldat på vei hjem. Barna på Sri Lanka er vant til bevæpnede menn.
Myndighetene på Sri Lanka sier at det er fred her nå. Men å definere fred er vanskelig. I to og en halv måned har vi bodd i et land der vi møter soldater og politi med våpen i gatene hver eneste dag. Det føles ikke som fred. De tapre heltedådene militæret utførte under krigen hylles på en rekke måter. På enorme bannere henger bilder av soldatene. Glorifiseringen av krig i etterdønningene av myndighetenes militære seier er enorm.
- Tre ganger har jeg fått bevist at det bare er å drepe lederne som fungerer, sa en meget oppegående singhalesisk mann til oss. Hans resonnement er viktig og interessant, skal man forsøke å forstå feiringen vi har vært vitne til. Hva er egentlig perspektivet til majoritetsgruppen, singhaleserne? Vi kan ikke generalisere, for den offentlige debatten er ikke fri. Annerledestenkende mennesker slipper ikke til med sine syn i media, og de kan heller ikke fremføre sine budskap andre steder uten fare for represalier. De menneskene vi har møtt kan imidlertid gi et innblikk.
Et grunnleggende element er at det har vært utrygt å leve på Sri Lanka i svært mange år nå. Den tamilske opprørsgruppa LTTE har vært kjent som en av de mest brutale geriljagruppene i verden. Denne geriljaen bestående av hovedsaklig hinduer og katolikker var de som begynte med selvmordsbombing (altså ikke muslimer, som i dag kanskje er mest kjent for denne grufulle angrepsmetoden). Vi har snakket med foreldre som lærte sine små barn opp i reglene for forsikring, i tilfelle de selv ikke skulle komme hjem fra jobben en dag. Ektepar som i mange år har reist i hvert sitt transportmiddel til og fra jobb, for å sikre at barna ikke blir foreldreløse dersom en buss eller et tog sprenges. Folk på vår alder har ikke opplevd noe annet enn krig. Frykt har vært en del hverdagen.
Etter at presidenten startet sitt prosjekt med å knuse LTTE, og klarte å ta livet av deres leder Prabhakaran, føler folk seg trygge. - Vi kan sende barna med bussen til skolen alene, forteller de. På spørsmål om hva fred betyr svarer mange sikkerhet. De svarer at fred betyr at de slipper å grue seg for å skru på radioen, i frykt for hva som kan ha hendt.
Å skrive om feiringen etter krigens slutt er problematisk. Det er umulig å si hvor mye av trommingen, flaggingen og dansingen som kommer av glede, og hvor mye som er initert av myndighetene. Men at folk utviste en reell begeistring vet vi. Kanskje kan det forstås slik: La oss si du har veldig vondt et sted. Smerten er der hver dag. Noen ganger større, andre ganger mindre, men den er det kontinuerlig i 26 år. Plutselig en dag er den borte. Du kan bevege deg fritt uten at det gjør vondt.
Vårt inntrykk er at singhaleserne følte seieren over LTTE som en frigjøring fra vedvarende smerte. Mange virket overrasket. Den nåværende presidenten er ikke den første som har forsøkt å knuse LTTE. Det har vært gjort mange forsøk, og tidligere har det ikke fungert. Denne gangen ble det meldt om at den ene tamilske byen etter den andre ble «frigjort». Men en endelig militær seier var det få som trodde på før den plutselig kom.
Denne nye situasjonen oppstod dagen etter at vi ankom Sri Lanka. Det at den var så overraskende, i kombinasjonen med den heftige propagandaen befolkningen utsettes for, tror vi er grunnen til at folk reagerte som de gjorde. At de plutselig hyllet både militæret og presidenten, og at ord som «fredsforhandlinger» ble sett på som bannskap; imperealistiske prosesser påtvunget Sri Lanka av vestens stormakter.
Denne oppdagelsen av krig som det eneste effektive middel mot uønskede tendenser i et land var også det som preget vår venns resonnement om tilintetgjørelse av opprørsgruppers ledere som eneste effektive løsning. - Tenk hvor mange liv som kunne vært spart om bare Prabhakaran ble drept for 20 år siden, sier han. De etiske prinsippene det foreleses om på universiteter verden over blir plutselig høyaktuelle: Hvor mange mennesker er det ok å drepe, for å hindre at andre blir drept i fremtiden? Regjeringen sier at tapene i løpet av denne krigen var nødvendige og akseptable. Det er en del av det militære spillet. Der sivile er brikker som feies av banen.
Vår venn vokste opp sør på Sri Lanka. Der er det ikke bare LTTE som har bidratt til voldelig konflikt. På begynnelsen av 70-tallet var arbeidsløsheten blant unge stor, og frustrasjon over fattigdom og mangel på muligheter bidro til oppbyggingen av den bevæpnede, marxistiske organisasjonen JVP, Folkets Frigjøringsfront. De forsøkte seg på statskupp i 1971, en operasjon som førte til et blodbad. Myndighetene slo ned på opprøret med voldsom kraft. Lederne ble drept eller satt i fengsel. - Etter det var det igjen rolig der jeg bodde, sier vår venn.
I 1987 var imidlertid JVP tilbake. Mange av lederne var løslatt fra fengsel, og de bygget seg opp igjen. Paramilitære grupper spredde frykt, ved blant annet å surre døde regjeringssympatisører fast til lyktestolper. Motoffensiven fra regjeringen var igjen voldsom, med kamper der mellom 20 000 og 60 000 mennesker ble drept. JVP ble uskadeliggjørt som militant bevegelse, og partiet ble forbudt. - Igjen ble det trygt og fredelig, forteller vår venn. Han gjennomlevde selv begge opprørene og fant blant annet sin fetter sprengt i stykker. Vi kan vanskelig forstå all volden han har vært vitne til.
Mens de ulike forsøkene på fredsforhandlinger ikke har ført til et trygt land har den siste militæroffensiven endret situasjonen i landet. - Hva skal jeg si? Tre ganger i løpet av mitt liv har jeg opplevd at krig er den eneste løsningen, sier han. Vår venn er høyt utdannet og er bare på Sri Lanka på ferie, han er bosatt i USA. Det er tydelig at han ikke liker sin egen konklusjon, men at det er den han har kommet frem til. - Som buddhist mener jeg at det er galt å drepe. Men dette er hva virkeligheten har vist meg.
Som vanlig velger vi å lytte og stille spørsmål, vi er ikke i posisjon til å kaste oss inn i en debatt. Men det som synes glemt i dette resonnementet, og som er lite diskutert, er hva denne troen på krig som den eneste løsningen gjør med dette landet. Akkurat nå er det fredelig. Men hva vil skje neste gang en konflikt oppstår? Neste gang en gruppe i befolkningen blir desperate av fattigdom, arbeidsløshet eller diskriminering? Den løsningen barn på Sri Lanka vokser opp med er våpen. De møter bevæpnede menn hver dag og går til skolen langs veier der bilder av de militære heltene henger. Når de er gamle nok til å lese avisen kan de se hvordan det er de som tar i bruk vold som kommer noen vei her i verden.
Politikere blir sett på med forakt. Det er ikke de som kan forandre verden. Men endring kan skapes gjennom vold og våpen. Er du tilstrekkelig desperat er det disse virkemidlene du må ta i bruk. De er lett tilgjengelige, og svært mange vet hvordan de skal brukes. En mann vi snakket med hevdet at for hver tredje lankeser finnes er det en som jobber med «security», i politiet eller militæret. Dette tallet er neppe helt korrekt, men det føles som om det er riktig; de uniformerte er på hvert gatehjørne. Hva skal de gjøre alle sammen, nå som krigen skal være over? Man skulle kanskje tro de mistet jobben. At antallet check-points (der man kontrollerer bagasje, kjøretøy og lignenede) reduseres, det ikke er nødvendig å ha væpnede menn på alle tog, osv. Men det ville ført til et enormt problem. Så myndighetene skal heller ansette flere i forsvaret! Sannsynligvis er det et forsøk på sysselsetting, men avisene sier ikke noe om hva alle disse menneskene skal gjøre.
Kan det bli fred i et land der så mye handler om krig? Er det sannsynlig at myndighetene endrer sin politikk rettet mot minoritetsgruppene så radikalt at de ikke lenger føler seg diskriminert i sitt eget land?
Vår venns resonnement følger en logisk tankegang. Men det overser fullstendig de underliggende problemene. Sri Lankas utfordringer knyttet til relasjonene mellom folkegruppene er der fremdeles. Språket er et enormt problem: Singhalesisk, majoritetens språk, brukes over alt. Kommer du til en politistasjon og bare snakker tamil når du ikke langt. Våre tamilske venner må ta oss med til havet når vi snakker om hvordan det er for dem å leve i Colombo. Bølgenes brus demper lyden av deres historier, så militæret ikke kan høre dem. For øyeblikket er Sri Lanka et relativt trygt land å ta bussen i. Men frihet finnes ikke for alle.
Vi har forsøkt å forstå de menneskene vi har snakket med. Se verden med deres øyne. Jeg tror at jeg forstår hva vår singhalesiske venn tenker. Krig har gitt konkrete resultater. Det har ikke fredsforhandlingene. Dette er hans perspektiv.
Mens jeg skriver dette sitter jeg på toget. Menn med våpen spør meg om bagasjen min. Utenfor vinduet er røde skilt med dødningehoder og varsel om at det kan være miner i området. Det er vanskelig å se for seg hvor voldsspiralen skal brytes; hvis våpen er det eneste svar som finnes. Vår singhalesiske venn mener at vi ikke kan forstå noe av krig, fordi Norge er et så fredelig land. På en måte må jeg si meg enig.
En liten jente og et enormt våpen. Jeg forstår det ikke.
På neste stopp kommer fire menn i uniform på. Ved siden av soldaten ser jenta liten ut. Geværet hans er på størrelse med henne. Ei skolejente og en soldat på vei hjem. Barna på Sri Lanka er vant til bevæpnede menn.
Myndighetene på Sri Lanka sier at det er fred her nå. Men å definere fred er vanskelig. I to og en halv måned har vi bodd i et land der vi møter soldater og politi med våpen i gatene hver eneste dag. Det føles ikke som fred. De tapre heltedådene militæret utførte under krigen hylles på en rekke måter. På enorme bannere henger bilder av soldatene. Glorifiseringen av krig i etterdønningene av myndighetenes militære seier er enorm.
- Tre ganger har jeg fått bevist at det bare er å drepe lederne som fungerer, sa en meget oppegående singhalesisk mann til oss. Hans resonnement er viktig og interessant, skal man forsøke å forstå feiringen vi har vært vitne til. Hva er egentlig perspektivet til majoritetsgruppen, singhaleserne? Vi kan ikke generalisere, for den offentlige debatten er ikke fri. Annerledestenkende mennesker slipper ikke til med sine syn i media, og de kan heller ikke fremføre sine budskap andre steder uten fare for represalier. De menneskene vi har møtt kan imidlertid gi et innblikk.
Et grunnleggende element er at det har vært utrygt å leve på Sri Lanka i svært mange år nå. Den tamilske opprørsgruppa LTTE har vært kjent som en av de mest brutale geriljagruppene i verden. Denne geriljaen bestående av hovedsaklig hinduer og katolikker var de som begynte med selvmordsbombing (altså ikke muslimer, som i dag kanskje er mest kjent for denne grufulle angrepsmetoden). Vi har snakket med foreldre som lærte sine små barn opp i reglene for forsikring, i tilfelle de selv ikke skulle komme hjem fra jobben en dag. Ektepar som i mange år har reist i hvert sitt transportmiddel til og fra jobb, for å sikre at barna ikke blir foreldreløse dersom en buss eller et tog sprenges. Folk på vår alder har ikke opplevd noe annet enn krig. Frykt har vært en del hverdagen.
Etter at presidenten startet sitt prosjekt med å knuse LTTE, og klarte å ta livet av deres leder Prabhakaran, føler folk seg trygge. - Vi kan sende barna med bussen til skolen alene, forteller de. På spørsmål om hva fred betyr svarer mange sikkerhet. De svarer at fred betyr at de slipper å grue seg for å skru på radioen, i frykt for hva som kan ha hendt.
Å skrive om feiringen etter krigens slutt er problematisk. Det er umulig å si hvor mye av trommingen, flaggingen og dansingen som kommer av glede, og hvor mye som er initert av myndighetene. Men at folk utviste en reell begeistring vet vi. Kanskje kan det forstås slik: La oss si du har veldig vondt et sted. Smerten er der hver dag. Noen ganger større, andre ganger mindre, men den er det kontinuerlig i 26 år. Plutselig en dag er den borte. Du kan bevege deg fritt uten at det gjør vondt.
Vårt inntrykk er at singhaleserne følte seieren over LTTE som en frigjøring fra vedvarende smerte. Mange virket overrasket. Den nåværende presidenten er ikke den første som har forsøkt å knuse LTTE. Det har vært gjort mange forsøk, og tidligere har det ikke fungert. Denne gangen ble det meldt om at den ene tamilske byen etter den andre ble «frigjort». Men en endelig militær seier var det få som trodde på før den plutselig kom.
Denne nye situasjonen oppstod dagen etter at vi ankom Sri Lanka. Det at den var så overraskende, i kombinasjonen med den heftige propagandaen befolkningen utsettes for, tror vi er grunnen til at folk reagerte som de gjorde. At de plutselig hyllet både militæret og presidenten, og at ord som «fredsforhandlinger» ble sett på som bannskap; imperealistiske prosesser påtvunget Sri Lanka av vestens stormakter.
Denne oppdagelsen av krig som det eneste effektive middel mot uønskede tendenser i et land var også det som preget vår venns resonnement om tilintetgjørelse av opprørsgruppers ledere som eneste effektive løsning. - Tenk hvor mange liv som kunne vært spart om bare Prabhakaran ble drept for 20 år siden, sier han. De etiske prinsippene det foreleses om på universiteter verden over blir plutselig høyaktuelle: Hvor mange mennesker er det ok å drepe, for å hindre at andre blir drept i fremtiden? Regjeringen sier at tapene i løpet av denne krigen var nødvendige og akseptable. Det er en del av det militære spillet. Der sivile er brikker som feies av banen.
Vår venn vokste opp sør på Sri Lanka. Der er det ikke bare LTTE som har bidratt til voldelig konflikt. På begynnelsen av 70-tallet var arbeidsløsheten blant unge stor, og frustrasjon over fattigdom og mangel på muligheter bidro til oppbyggingen av den bevæpnede, marxistiske organisasjonen JVP, Folkets Frigjøringsfront. De forsøkte seg på statskupp i 1971, en operasjon som førte til et blodbad. Myndighetene slo ned på opprøret med voldsom kraft. Lederne ble drept eller satt i fengsel. - Etter det var det igjen rolig der jeg bodde, sier vår venn.
I 1987 var imidlertid JVP tilbake. Mange av lederne var løslatt fra fengsel, og de bygget seg opp igjen. Paramilitære grupper spredde frykt, ved blant annet å surre døde regjeringssympatisører fast til lyktestolper. Motoffensiven fra regjeringen var igjen voldsom, med kamper der mellom 20 000 og 60 000 mennesker ble drept. JVP ble uskadeliggjørt som militant bevegelse, og partiet ble forbudt. - Igjen ble det trygt og fredelig, forteller vår venn. Han gjennomlevde selv begge opprørene og fant blant annet sin fetter sprengt i stykker. Vi kan vanskelig forstå all volden han har vært vitne til.
Mens de ulike forsøkene på fredsforhandlinger ikke har ført til et trygt land har den siste militæroffensiven endret situasjonen i landet. - Hva skal jeg si? Tre ganger i løpet av mitt liv har jeg opplevd at krig er den eneste løsningen, sier han. Vår venn er høyt utdannet og er bare på Sri Lanka på ferie, han er bosatt i USA. Det er tydelig at han ikke liker sin egen konklusjon, men at det er den han har kommet frem til. - Som buddhist mener jeg at det er galt å drepe. Men dette er hva virkeligheten har vist meg.
Som vanlig velger vi å lytte og stille spørsmål, vi er ikke i posisjon til å kaste oss inn i en debatt. Men det som synes glemt i dette resonnementet, og som er lite diskutert, er hva denne troen på krig som den eneste løsningen gjør med dette landet. Akkurat nå er det fredelig. Men hva vil skje neste gang en konflikt oppstår? Neste gang en gruppe i befolkningen blir desperate av fattigdom, arbeidsløshet eller diskriminering? Den løsningen barn på Sri Lanka vokser opp med er våpen. De møter bevæpnede menn hver dag og går til skolen langs veier der bilder av de militære heltene henger. Når de er gamle nok til å lese avisen kan de se hvordan det er de som tar i bruk vold som kommer noen vei her i verden.
Politikere blir sett på med forakt. Det er ikke de som kan forandre verden. Men endring kan skapes gjennom vold og våpen. Er du tilstrekkelig desperat er det disse virkemidlene du må ta i bruk. De er lett tilgjengelige, og svært mange vet hvordan de skal brukes. En mann vi snakket med hevdet at for hver tredje lankeser finnes er det en som jobber med «security», i politiet eller militæret. Dette tallet er neppe helt korrekt, men det føles som om det er riktig; de uniformerte er på hvert gatehjørne. Hva skal de gjøre alle sammen, nå som krigen skal være over? Man skulle kanskje tro de mistet jobben. At antallet check-points (der man kontrollerer bagasje, kjøretøy og lignenede) reduseres, det ikke er nødvendig å ha væpnede menn på alle tog, osv. Men det ville ført til et enormt problem. Så myndighetene skal heller ansette flere i forsvaret! Sannsynligvis er det et forsøk på sysselsetting, men avisene sier ikke noe om hva alle disse menneskene skal gjøre.
Kan det bli fred i et land der så mye handler om krig? Er det sannsynlig at myndighetene endrer sin politikk rettet mot minoritetsgruppene så radikalt at de ikke lenger føler seg diskriminert i sitt eget land?
Vår venns resonnement følger en logisk tankegang. Men det overser fullstendig de underliggende problemene. Sri Lankas utfordringer knyttet til relasjonene mellom folkegruppene er der fremdeles. Språket er et enormt problem: Singhalesisk, majoritetens språk, brukes over alt. Kommer du til en politistasjon og bare snakker tamil når du ikke langt. Våre tamilske venner må ta oss med til havet når vi snakker om hvordan det er for dem å leve i Colombo. Bølgenes brus demper lyden av deres historier, så militæret ikke kan høre dem. For øyeblikket er Sri Lanka et relativt trygt land å ta bussen i. Men frihet finnes ikke for alle.
Vi har forsøkt å forstå de menneskene vi har snakket med. Se verden med deres øyne. Jeg tror at jeg forstår hva vår singhalesiske venn tenker. Krig har gitt konkrete resultater. Det har ikke fredsforhandlingene. Dette er hans perspektiv.
Mens jeg skriver dette sitter jeg på toget. Menn med våpen spør meg om bagasjen min. Utenfor vinduet er røde skilt med dødningehoder og varsel om at det kan være miner i området. Det er vanskelig å se for seg hvor voldsspiralen skal brytes; hvis våpen er det eneste svar som finnes. Vår singhalesiske venn mener at vi ikke kan forstå noe av krig, fordi Norge er et så fredelig land. På en måte må jeg si meg enig.
En liten jente og et enormt våpen. Jeg forstår det ikke.
Kjipe samboere
Det er aldri godt å si hvor mange man flytter inn sammen med når man leier seg et rom i tropiske strøk. Alene er man aldri.
Salamandere på rommet er hyggelig. De sitter i hjørnet sitt og plager ingen. Dessuten er de kule når de løper. Da er det noe annet med mygg. Den gode gamle myggen har havnet på topp i vår kåring av dårlige samboere. Dyret som dreper flest mennesker i verden er ikke bare farlig, men også skikkelig slitsomt å ha rundt seg. På en god andreplass kommer hund. I Kutch hadde vi fem hunder som løp inn og ut av rommet vårt som om det var de som bodde der. De forsynte seg grovt av vårt fottøy, og tygde i vei på våre dyre joggesko. Vi skjønner ikke folk som frivillig har hund i huset. Bronseplass får froskene. Det er ikke det at de gjør så mye. Men de er så veldig uforutsigbare. Dessuten er de ekle. Slimete klumper som sitter helt stille før de plutselig spretter i en eller annen retning er ikke noe vi med glede tilbringer natten med.
Kakkerlakker, biller og edderkopper er helt greit. De er ikke så slimete som snegler, og de spiser ikke opp maten vår, slik maurene gjør. Dermed er vår vurdering av våre samboere det siste halvåret som følger (fra dårligst til best):
1. Mygg
2. Hund
3. Frosk
4. Maur
5. Snegler
6. Kakkerlakker
7. Edderkopper
8. Biller
9. Salamander
Salamandere på rommet er hyggelig. De sitter i hjørnet sitt og plager ingen. Dessuten er de kule når de løper. Da er det noe annet med mygg. Den gode gamle myggen har havnet på topp i vår kåring av dårlige samboere. Dyret som dreper flest mennesker i verden er ikke bare farlig, men også skikkelig slitsomt å ha rundt seg. På en god andreplass kommer hund. I Kutch hadde vi fem hunder som løp inn og ut av rommet vårt som om det var de som bodde der. De forsynte seg grovt av vårt fottøy, og tygde i vei på våre dyre joggesko. Vi skjønner ikke folk som frivillig har hund i huset. Bronseplass får froskene. Det er ikke det at de gjør så mye. Men de er så veldig uforutsigbare. Dessuten er de ekle. Slimete klumper som sitter helt stille før de plutselig spretter i en eller annen retning er ikke noe vi med glede tilbringer natten med.
Kakkerlakker, biller og edderkopper er helt greit. De er ikke så slimete som snegler, og de spiser ikke opp maten vår, slik maurene gjør. Dermed er vår vurdering av våre samboere det siste halvåret som følger (fra dårligst til best):
1. Mygg
2. Hund
3. Frosk
4. Maur
5. Snegler
6. Kakkerlakker
7. Edderkopper
8. Biller
9. Salamander
tirsdag 21. juli 2009
Middelklassemorro
Lederen for Ratmalana Lions Club hadde begredelig dårlig rytmesans. Nå vugget han opp og ned mens han stirret på oss med bedende øyne; «Bare en norsk sang? Bandet skal prøve å spille melodien!». Familien Liyanage, våre verter for kvelden, fulgte spent med. Men det var ikke håp. Grensen for hvilke utfordringer vi ville ta på sparket var nådd. Vi hadde bare få dager tidligere bidratt med nok en sang (Lillebjørn Nilsens Victor Yara) på familie-samling med de Sarvodaya-ansatte på Moratuwa. Denne lørdagskvelden var vi begge småslitne og i middels form. Dessuten var publikumet et ganske annet. I forsamlingssalen på «Glenn Inn» var minst 150 mennesker samlet, og et syvmannsband spilte singhalesiske og engelske slagere. Det var Sing Along Evening for medlemmer i Lions klubb og deres familier. I et hefte, opptrykket for anledningen, stod tekstene til låtene bandet spilte. En meget entusiastisk dame i rødt hadde oppgaven med å få folk til å synge og danse. Det hele minnet om det gode, gamle NRK-programmet Da Capo. Med sang skulle det veldedige arbeidet til foreningen feires. Sang og loddtrekning. Vi vant heldigvis ikke en knallgul t-skjorte med et forsikringsselskaps logo på.
Vi overvar aftenen fra et bord i hjørnet med Dayas navn. Daya er nestleder i Lions klubb Ratmalana (som er en forstad utenfor Sri Lankas hovedstad Colombo), og dessuten mangeårig venn av min familie. Da jeg var på Sri Lanka sammen med mamma og pappa som 4-åring var det i Dayas hus vi bodde. Denne helgen tok Miriam og jeg inn i deres hus igjen, 20 år etter. De er en veldig engasjert og hyggelig familie, og opptatt av å hjelpe oss med å få gode opplevelser i deres land.
Far i huset har blant annet jobbet for norske Redd Barna i 12 år, etter at mamma introduserte ham for organisasjonen. Som ung reiste han på besøk til bygdeungdomslag i Norge, og han humrer når han under frokosten spør «What does full mean in Norwegian?». Daya er pensjonert nå, men han har et stort antall verv i diverse organisasjoner. Etter frokosten søndag morgen fortalte han at han på søndager jobber frivillig på Young Men Buddhist Assosiation (YMBA), og han inviterte oss med dit. Det viste seg da vi kom dit at dette er en stor organisasjon der Daya ikke bare jobber, men også setter seg godt til rette bak sjefsbordet, ettersom han er leder. Hos YMBA kryr det av gutter og jenter i tradisjonelle, hvite klær. Hvor enn man drar i landet møter man de hvitkledde barna på søndager. De er på vei til eller fra buddhistisk søndagsskole. YMBA gjennomfører slik undervisning for 500 elever hver uke. Skolens lærere og rektor går også i hvitt. De jobber alle frivillig. Rektoren forklarte oss hvor viktig det er at barna lærer sin buddhisme. Den ene læreren vi snakket med var like opptatt av å forklare oss forholdene for lankesisk klesindustri, som er det hun jobber med til daglig. Vi deltok på et buddhistisk foreldremøte og tok en fotorunde med ungene, før vi hoppet på bussen til Colombo.
Weekenden endte ikke med buddhistisk søndagsskole. Påfølgende dag var det fullmåne, og det er offisiell fridag på Sri Lanka. Vi satte kursen mot hovedstadens svar på Frogner: Colombo 7. Det er der de som er noe holder til. Der ligger den norske ambassaden, og der bor vår venninne Kanniya.
Hun sukket da hun så oss og all bagasjen. Kanniya er ikke så glad i å gå eller ta bussen. - Jeg kunne jo hentet dere, sa hun. Vi forsikret henne om at det gikk bra. Det var ingen hemmelighet at vi har ulike preferanser hva gjelder fremkomstmidler. Kanniya syntes vi var smågale da vi hver dag syklet til skolen i Pondicherry, mens alle andre tok bussen. Det er der vi kjenner hverandre fra. Kanniya var sammen med Gaj fra Nepal det internasjonale alibiet i vår ellers rent skandinaviske peace- and conflict-klasse. Hun har en grad i sosiologi og jobber for myndighetenes sekretariat for fredsprosessen. Eller det vil si; hun jobbet der. Nå har hun akkurat blitt avskjediget med en måneds oppsigelsestid. Myndighetene mener at det ikke er behov for et fredssekretariat lenger, ettersom krigen på Sri Lanka er over.
Kanniya er et av de mest urbane menneskene vi kjenner. Da vi møttes over en kaffe for en tid tilbake og vi snakket om å besøke en nasjonalpark gjorde hun det klart at «I'm not much of a wild life freak». Det er ikke oppsiktsvekkende i seg selv at noen mennesker foretrekker kaffebar fremfor telttur. Men det er noe spesielt med det å være ultraurban på Sri Lanka, ettersom Colombo er den eneste skikkelige byen (nest største by er på størrelse med Drammen).
I det pent møblerte hjemmet var maten fantastisk. Den var det en av de to ansatte i huset som stod for. Hun har jobbet for Kanniyas familie i 56 år. Det innebærer 1) at hun begynte å jobbe der før moren til Kanniya ble født og 2) at hun er skikkelig gammel. Men hun vil visst ikke flytte. I følge Kanniya er det matlagingen som holder henne gående.
På kvelden tok mor og far oss med til roklubben. I løpet av en kjøretur i byen hadde Kanniya pekt og forklart om et stort antall klubber som hennes familie er medlem av. Vi tror det er en måte å organisere sosialt liv på, for de høyere klasser, som henger igjen etter britene. Roklubben har en restaurant på et vakkert sted ved innsjøen i sentrum av byen. På store stativer lå rundt 30 båter (av den typen man ror med i OL og sånn). Vi spurte hvem i familien det er som ror. - Nei, det er ingen som ror. I roklubben kan man være ro-medlem eller pavillion-medlem, forklarte far. For å kvalifisere til det siste må man søke og bli funnet verdig. Vår vert for kvelden hadde tydeligvis kommet gjennom nåløyet, slik at vi kunne nyte drinker og småmat i eksklusive omgivelser.
Mens vi har vært på denne reisen har mennesker i ulike livssituasjoner og fra alle samfunnslag invitert oss inn i livene sine. Folk holder på med mye rart. Og det er det skikkelig fint å få et innblikk i.
Vi overvar aftenen fra et bord i hjørnet med Dayas navn. Daya er nestleder i Lions klubb Ratmalana (som er en forstad utenfor Sri Lankas hovedstad Colombo), og dessuten mangeårig venn av min familie. Da jeg var på Sri Lanka sammen med mamma og pappa som 4-åring var det i Dayas hus vi bodde. Denne helgen tok Miriam og jeg inn i deres hus igjen, 20 år etter. De er en veldig engasjert og hyggelig familie, og opptatt av å hjelpe oss med å få gode opplevelser i deres land.
Far i huset har blant annet jobbet for norske Redd Barna i 12 år, etter at mamma introduserte ham for organisasjonen. Som ung reiste han på besøk til bygdeungdomslag i Norge, og han humrer når han under frokosten spør «What does full mean in Norwegian?». Daya er pensjonert nå, men han har et stort antall verv i diverse organisasjoner. Etter frokosten søndag morgen fortalte han at han på søndager jobber frivillig på Young Men Buddhist Assosiation (YMBA), og han inviterte oss med dit. Det viste seg da vi kom dit at dette er en stor organisasjon der Daya ikke bare jobber, men også setter seg godt til rette bak sjefsbordet, ettersom han er leder. Hos YMBA kryr det av gutter og jenter i tradisjonelle, hvite klær. Hvor enn man drar i landet møter man de hvitkledde barna på søndager. De er på vei til eller fra buddhistisk søndagsskole. YMBA gjennomfører slik undervisning for 500 elever hver uke. Skolens lærere og rektor går også i hvitt. De jobber alle frivillig. Rektoren forklarte oss hvor viktig det er at barna lærer sin buddhisme. Den ene læreren vi snakket med var like opptatt av å forklare oss forholdene for lankesisk klesindustri, som er det hun jobber med til daglig. Vi deltok på et buddhistisk foreldremøte og tok en fotorunde med ungene, før vi hoppet på bussen til Colombo.
Weekenden endte ikke med buddhistisk søndagsskole. Påfølgende dag var det fullmåne, og det er offisiell fridag på Sri Lanka. Vi satte kursen mot hovedstadens svar på Frogner: Colombo 7. Det er der de som er noe holder til. Der ligger den norske ambassaden, og der bor vår venninne Kanniya.
Hun sukket da hun så oss og all bagasjen. Kanniya er ikke så glad i å gå eller ta bussen. - Jeg kunne jo hentet dere, sa hun. Vi forsikret henne om at det gikk bra. Det var ingen hemmelighet at vi har ulike preferanser hva gjelder fremkomstmidler. Kanniya syntes vi var smågale da vi hver dag syklet til skolen i Pondicherry, mens alle andre tok bussen. Det er der vi kjenner hverandre fra. Kanniya var sammen med Gaj fra Nepal det internasjonale alibiet i vår ellers rent skandinaviske peace- and conflict-klasse. Hun har en grad i sosiologi og jobber for myndighetenes sekretariat for fredsprosessen. Eller det vil si; hun jobbet der. Nå har hun akkurat blitt avskjediget med en måneds oppsigelsestid. Myndighetene mener at det ikke er behov for et fredssekretariat lenger, ettersom krigen på Sri Lanka er over.
Kanniya er et av de mest urbane menneskene vi kjenner. Da vi møttes over en kaffe for en tid tilbake og vi snakket om å besøke en nasjonalpark gjorde hun det klart at «I'm not much of a wild life freak». Det er ikke oppsiktsvekkende i seg selv at noen mennesker foretrekker kaffebar fremfor telttur. Men det er noe spesielt med det å være ultraurban på Sri Lanka, ettersom Colombo er den eneste skikkelige byen (nest største by er på størrelse med Drammen).
I det pent møblerte hjemmet var maten fantastisk. Den var det en av de to ansatte i huset som stod for. Hun har jobbet for Kanniyas familie i 56 år. Det innebærer 1) at hun begynte å jobbe der før moren til Kanniya ble født og 2) at hun er skikkelig gammel. Men hun vil visst ikke flytte. I følge Kanniya er det matlagingen som holder henne gående.
På kvelden tok mor og far oss med til roklubben. I løpet av en kjøretur i byen hadde Kanniya pekt og forklart om et stort antall klubber som hennes familie er medlem av. Vi tror det er en måte å organisere sosialt liv på, for de høyere klasser, som henger igjen etter britene. Roklubben har en restaurant på et vakkert sted ved innsjøen i sentrum av byen. På store stativer lå rundt 30 båter (av den typen man ror med i OL og sånn). Vi spurte hvem i familien det er som ror. - Nei, det er ingen som ror. I roklubben kan man være ro-medlem eller pavillion-medlem, forklarte far. For å kvalifisere til det siste må man søke og bli funnet verdig. Vår vert for kvelden hadde tydeligvis kommet gjennom nåløyet, slik at vi kunne nyte drinker og småmat i eksklusive omgivelser.
Mens vi har vært på denne reisen har mennesker i ulike livssituasjoner og fra alle samfunnslag invitert oss inn i livene sine. Folk holder på med mye rart. Og det er det skikkelig fint å få et innblikk i.
mandag 20. juli 2009
Lokaldemokrati og tøffe unger
4. juli: Vi blir plassert foran en stor forsamling. Tre menn litt lengere opp i åra enn oss har allerede inntatt de andre stolene på scenen. Dette har blitt ett nokså vanlig syn; oss og noen eldre gubber som sitter foran en lydhør forsamlig. I dette tilfellet ca 200 medlemmer av en sarvodaya-forening i en landsby utenfor Pollunaruwa. Sammen med oss på podiet er Masumi, vårt japanske alibi, og en tolk.
Interessene til vår noe spesielle tolk preger vårt møte med landsbyens beboere. Han oversetter det han vil oversette, og legger inn spørsmål om Norge, USA og Japan underveis. Ting tyder på at disse landene er hans referanseramme utenfor Sri Lanka. Ligger Niagara Falls i Norge eller USA? Det kan jo bare være ett av to.
Men mest av alt bærer samtalen preg av at vår tolk om få uker uteksamineres fra universitetet i Anuradhapura, der han studerer turisme og japansk. Lange utredninger om what a beautiful country Sri Lanka is kombineres med japanske gloser. Det viser seg at det han hadde blitt ringt om kvelden før var å tolke for tre japanske jenter. Riktignok ser Masumi en smule japansk ut, men vi har lite å stille opp med på den fronten. Han startet dagen med et «god morgen» på japansk, og på våre usikre smil forstod han at han var blitt lurt. Masumis japanskkunnskaper er omtrent like begrensede som vår singhala. Vi må skuffe ham med vår manglende japanske tilhørighet, men smiler høflig når han viser oss ordlistene sine.
Det er et årsmøte i en landsbys Sarvodaya-lokallag vi deltar på. Et nytt styre skal velges, og den middelaldrende presidenten taler om at ungdommen må trå til og ta over lederskapet. En slik landsbykomite som de skal velge består av 28 personer, og alle de følgende gruppene skal være representert med et bestemt antall personer; barn, ungdommer, kvinner, menn og eldre.
Nye tillitsvalgte fra alle grupper trekkes frem, og vi er imponerte over engasjementet. Vår tolk velger å komme med egne refleksjoner over temaet fremfor å oversette det som sies til oss. Sri Lanka er et fantastisk vakkert land, med et uendelig antall turistattraksjoner, kan han fortelle. Og fortsetter; men lankesere er bare opptatt av å tjene penger, og de bryr seg ikke om andres ve og vel. Denne konklusjonen undrer vi oss over, ettersom vi sitter på et lokalt årsmøte i en organisasjon som nettopp organiserer folk som jobber frivillig for å bedre velferden for alle på Sri Lanka. Det er det største årsmøtet i noe lokallag vi har sett.
Ambisjonen om nye og yngre krefter i ledelsen blir imidlertid ikke møtt. Den samme presidenten som nettopp tok avskjed taler nå som ny leder. Grunnet vår noe selektive tolk får vi ikke vite hva som er planene for det neste året. Men med vår bakgrunn som barnerettighetsaktivister er vi imponerte over at et lokallag i en landsby på Sri Lanka har med seg både ungdomsrepresentanter og barn i sitt styre.
Møtet går mot slutten, og vi spør om vi kan få snakke med de tre barna som nettopp er valgt inn i styret. Gehanadira, Sanduni og Darsha har deltatt under hele årsmøtet. De er tolv år gamle, og har en klar ambisjon for sin periode: De vil bygge et «Children's society». Der skal de organisere aktiviteter for barna i landsbyen, blant annet tradisjonell dans og sang. Vi blir nok en gang slått av hvor sterke og tydelige mange barn i India og på Sri Lanka fremstår. Deres klare tanker og ambisjoner sier mye om hvilken ressurs de er. Det er bra å se at organisasjonen vi jobber for har forstått verdien av å inkludere barn og unge.
En dose turistguiding og en god porsjon lokaldemokrati, samt sjokoladekjeks og ananas-juice. En god dag på den frivillige jobben.
Interessene til vår noe spesielle tolk preger vårt møte med landsbyens beboere. Han oversetter det han vil oversette, og legger inn spørsmål om Norge, USA og Japan underveis. Ting tyder på at disse landene er hans referanseramme utenfor Sri Lanka. Ligger Niagara Falls i Norge eller USA? Det kan jo bare være ett av to.
Men mest av alt bærer samtalen preg av at vår tolk om få uker uteksamineres fra universitetet i Anuradhapura, der han studerer turisme og japansk. Lange utredninger om what a beautiful country Sri Lanka is kombineres med japanske gloser. Det viser seg at det han hadde blitt ringt om kvelden før var å tolke for tre japanske jenter. Riktignok ser Masumi en smule japansk ut, men vi har lite å stille opp med på den fronten. Han startet dagen med et «god morgen» på japansk, og på våre usikre smil forstod han at han var blitt lurt. Masumis japanskkunnskaper er omtrent like begrensede som vår singhala. Vi må skuffe ham med vår manglende japanske tilhørighet, men smiler høflig når han viser oss ordlistene sine.
Det er et årsmøte i en landsbys Sarvodaya-lokallag vi deltar på. Et nytt styre skal velges, og den middelaldrende presidenten taler om at ungdommen må trå til og ta over lederskapet. En slik landsbykomite som de skal velge består av 28 personer, og alle de følgende gruppene skal være representert med et bestemt antall personer; barn, ungdommer, kvinner, menn og eldre.
Nye tillitsvalgte fra alle grupper trekkes frem, og vi er imponerte over engasjementet. Vår tolk velger å komme med egne refleksjoner over temaet fremfor å oversette det som sies til oss. Sri Lanka er et fantastisk vakkert land, med et uendelig antall turistattraksjoner, kan han fortelle. Og fortsetter; men lankesere er bare opptatt av å tjene penger, og de bryr seg ikke om andres ve og vel. Denne konklusjonen undrer vi oss over, ettersom vi sitter på et lokalt årsmøte i en organisasjon som nettopp organiserer folk som jobber frivillig for å bedre velferden for alle på Sri Lanka. Det er det største årsmøtet i noe lokallag vi har sett.
Ambisjonen om nye og yngre krefter i ledelsen blir imidlertid ikke møtt. Den samme presidenten som nettopp tok avskjed taler nå som ny leder. Grunnet vår noe selektive tolk får vi ikke vite hva som er planene for det neste året. Men med vår bakgrunn som barnerettighetsaktivister er vi imponerte over at et lokallag i en landsby på Sri Lanka har med seg både ungdomsrepresentanter og barn i sitt styre.
Møtet går mot slutten, og vi spør om vi kan få snakke med de tre barna som nettopp er valgt inn i styret. Gehanadira, Sanduni og Darsha har deltatt under hele årsmøtet. De er tolv år gamle, og har en klar ambisjon for sin periode: De vil bygge et «Children's society». Der skal de organisere aktiviteter for barna i landsbyen, blant annet tradisjonell dans og sang. Vi blir nok en gang slått av hvor sterke og tydelige mange barn i India og på Sri Lanka fremstår. Deres klare tanker og ambisjoner sier mye om hvilken ressurs de er. Det er bra å se at organisasjonen vi jobber for har forstått verdien av å inkludere barn og unge.
En dose turistguiding og en god porsjon lokaldemokrati, samt sjokoladekjeks og ananas-juice. En god dag på den frivillige jobben.
Fra himmel til helvete: En fruktanalyse
Et halvt år med frukt-testing er gjennomført. Hver eneste dag på denne reisen har vi styrket hjerte og immunforsvar, gjennom inntak av en betydelig mengde frukt. I det følgende har vi rangert de ulike fruktene vi har kjøpt og fått servert. De har fått sin plass ut fra hvordan de har fremstått på denne reisen.
1. Mangosteen
2. Rambutan
3. Mango
4. Papaya
5. Ananas
6. Vannmelon
7. mini-bananer
8. granateple
9. mini-mango
10. popcornfrukt
11. chikko
12. pumbli mos
13. druer
14. jack fruit
15. cantalopemelon
16. Appelsin
17. Eple
18. avocado (behandles her som frukt. Avocadojuice er en hit)
19. sweet lime
20. store bananer
21. sure, stikkelsbærlignende bær
22. guava
23. belly
24. pasjonsfrukt
25. frukt som ser ut som løk, men smaker kokosnøtt
26. rognebærlignende bær som gir lammelse i munnen
27. durian
Både første- og sisteplass går til to nye frukter vi er blitt introdusert for her på Sri Lanka. En suveren vinner av frukt-testen er Mangosteen. Denne lille, rare frukten har et tjukt, lilla skall og inneholder hvite båter av fruktkjøtt. Smaken er fantastisk, og utrolig sterk. Vi har fått den beskrevet som en krysning av drue og jordbær. Kanskje ligger det noe i det. Vinneren skiller seg også ut ved å egne seg spesielt godt til reise; ti mangosteen i veska, og en vellykka togtur er sikret.
Vi hadde aldri trodd at en frukt skulle komme til å være noe av det aller værste vi har smakt. Men durian går virkelig i den kategorien. Vi var blitt fortalt at det var en frukt som luktet forferdelig, men smakte godt. Masumi elsker durian, og tok med en (de er store, så en er mer enn nok til tre) hjem til oss. Lukta slo mot oss da hun åpnet døra, men vi var fremdeles forventningsfulle. Konsistensen er kremaktig. I motsetning til de fleste frukter smaker den ikke friskt. Vi klarer ikke å beskrive den på noen annen måte enn; helt fryktelig. Heidi klarte ikke mer enn en bit. Miriam var en superhelt og tok en bit til. Vår venn, durian-elskeren, spiste resten. Det luktet vondt i gangen vår i en uke etterpå.
Men nok om vond frukt. De 20 første fruktene på lista er fantastiske. Turen hadde ikke vært den samme uten.
Et dårlig bilde av en dårlig frukt: Durian.
Et finere bilde av en fantastisk frukt: Mangosteen.
1. Mangosteen
2. Rambutan
3. Mango
4. Papaya
5. Ananas
6. Vannmelon
7. mini-bananer
8. granateple
9. mini-mango
10. popcornfrukt
11. chikko
12. pumbli mos
13. druer
14. jack fruit
15. cantalopemelon
16. Appelsin
17. Eple
18. avocado (behandles her som frukt. Avocadojuice er en hit)
19. sweet lime
20. store bananer
21. sure, stikkelsbærlignende bær
22. guava
23. belly
24. pasjonsfrukt
25. frukt som ser ut som løk, men smaker kokosnøtt
26. rognebærlignende bær som gir lammelse i munnen
27. durian
Både første- og sisteplass går til to nye frukter vi er blitt introdusert for her på Sri Lanka. En suveren vinner av frukt-testen er Mangosteen. Denne lille, rare frukten har et tjukt, lilla skall og inneholder hvite båter av fruktkjøtt. Smaken er fantastisk, og utrolig sterk. Vi har fått den beskrevet som en krysning av drue og jordbær. Kanskje ligger det noe i det. Vinneren skiller seg også ut ved å egne seg spesielt godt til reise; ti mangosteen i veska, og en vellykka togtur er sikret.
Vi hadde aldri trodd at en frukt skulle komme til å være noe av det aller værste vi har smakt. Men durian går virkelig i den kategorien. Vi var blitt fortalt at det var en frukt som luktet forferdelig, men smakte godt. Masumi elsker durian, og tok med en (de er store, så en er mer enn nok til tre) hjem til oss. Lukta slo mot oss da hun åpnet døra, men vi var fremdeles forventningsfulle. Konsistensen er kremaktig. I motsetning til de fleste frukter smaker den ikke friskt. Vi klarer ikke å beskrive den på noen annen måte enn; helt fryktelig. Heidi klarte ikke mer enn en bit. Miriam var en superhelt og tok en bit til. Vår venn, durian-elskeren, spiste resten. Det luktet vondt i gangen vår i en uke etterpå.
Men nok om vond frukt. De 20 første fruktene på lista er fantastiske. Turen hadde ikke vært den samme uten.
Et dårlig bilde av en dårlig frukt: Durian.
Et finere bilde av en fantastisk frukt: Mangosteen.
søndag 12. juli 2009
Ferie!
Direkte fra turistbrosjyren og inn i ditt hjem: Heidi og Miriam på ferie. Våre siste to uker på Sri Lanka fylles med kritthvite, folketomme strender, krystallklart hav og strålende sol. En verdig avslutning på et halvt år med reise.
Snart setter vi oss på flyet hjem...
Snart setter vi oss på flyet hjem...
Abonner på:
Kommentarer (Atom)
