Ting vi har lært

Etter nesten to uker hos vår nye indiske familie har vi fått et bredt spekter av nye kunnskaper. Her er et lite utvalg av fakta og observasjoner.

• Påfugler bor i de aller høyeste palmetrærne og uler som katter om natta
• Når en bøffel klør i øret bruker den bakbeinet
• Poteter som henger i trær er ikke poteter, men frukt. De har veldig søt smak, omtrent som en krysning mellom marsipan og pære
• De store bønnene som henger i trærne er ikke bønner, men frukt. Fruktkjøttet ser ut som popcorn og har en typisk fruktsmak. Litt udefinerbar.
• Chappati (en slags brød som ligner på lompe, men ikke er laget av potet) smaker mye bedre når de er laget med ved enn på gass (som er veldig vanlig i India). Asbai, som er mor i huset, lager sannsynligvis verdens beste chappati!
• «Butter milk» er et melkeprodukt som er tyntflytende, smaker omtrent som surmelk og visstnok veldig næringsrikt. Den kommer fra bøffelen i hagen og er kjempegod.
• Kokosnøttvann er best å drikke om morgenen, for da er det kaldt
• Kinoen i nabobyen her heter Oslo, fordi kongen av Kutch (området vi er i) var den første indiske ambassadøren til Norge
• Kastesystemet er i aller høyeste grad i live i det rurale India. «Folk av min kaste» er referansepunkt i de aller fleste sosiale sammenhenger.
• Det føles helt fantastisk å høre vannet strømme i brønnen etter at elektrisiteten (og dermed vannet) har vært borte i tre dager
• Når man er på et veldig varmt sted med veldig varm luft og det blåser føles det som om man bor i en hårføner
• Noen trær har kjøligere skygge enn andre
• Det finnes et dyr i skogen rundt stedet der vi bor som har 30 cm lange pigger
• Indisk mat er mer enn Chicken Tikka. Her består kostholdet hovedsakelig i chappatti, melk, grønnsaker og en rett de omtaler med det engelske begrepet «hotchpotch». Da vi slo opp dette ordet, som var nytt for oss, kunne vår ordbok opplyse om at det betyr «sammensurium». Så vi er fremdeles ikke helt kloke på hva det er for noe.
• Det er vanskelig å få sove når man har en gresshoppe i rommet
• Hvis man oppbevarer vann i leirkrukker blir vannet helt kaldt på tross av at sola steker
• Bøffelmelk kan inneholde opptil 40% fett (ingen Tine Ekstra Lett her i gården)
• Blant de vi har møtt her er det mest fascinerende med Norge mørketid. Den første indiske ambassadøren i Norge skrev nemlig en bok som het noe sånt som «Seks måneder dag og seks måneder natt».

Ellers har vi litt av et prosjekt med å skrive eksamen under disse forholden. Det er ganske vanskelig. Men det skal gå. Det må gå... Fem dager igjen til innsending.

Et rituale for enhver anledning

27. april: Vi sitter i et nybygget hus på den indiske landsbygda. En ung prest (17 år) synger en hel bok høyt. Foran ham er et alter med korn, blomster, kokosnøtt, bananer, noen rupi og en dollar, palmeblader og røkelse. Ved siden av ham sitter en liten gutt som er prestens hjelper. Han søler med vann og rødt pulver. Det ser ut til at han kjeder seg under prestens lange opplesning. To nordmenn, far i huset og hans sønn følger hele ritualet, mens bestemor, mor og to døtre går til og fra. Den lille gutten ringer i en bjelle fra tid til annen, og det synges. Vi har alle et rødt merke i pannen og en rød tråd rundt håndleddet.

Mens hele familien holdt på med forberedelsene til dette ritualet spurta Samra (sønn i huset) oss: «Pleier dere å ha en seremoni som dette når dere har et nytt hus i Norge?». Vi satt med store øyne og fulgte prosessen. «Nei. Kanskje man har en fest. Men ikke noe som ligner på dette». Innvielsen av Mangas nye hus var en meget kompleks affære med mange faser, og tok lang tid. Målet var å sikre et hus der man kunne være lykkelig og frisk. Dessuten måtte man få tilgivelse for å ha ødelagt insekters liv og hjem mens huset ble bygget.

Vi har bodd på en liten gård vest i India i litt over en uke, og det er et under at de vi bor hos får holdt på med jordbruk. Det er vanskelig å si om denne uka er representativ, vi kan nesten ikke tro at den er det. Men denne uka har det vært et eller flere ritualer hver eneste dag. Bryllup som varer over flere dager, begravelser i flere faser, rituale ved bøffelfødsel og innvielse av nytt hus.

Det er en grunn til at det byr på utfordringer å forklare en hindu at man ikke er religiøs. Deres tro er en ramme for livet; måten de hilser på hverandre, musikken, ritualene, festivalene. Det er vanskelig å se for seg hvordan livet på denne gården ville sett ut hvis man trakk fra hinduismen.

Innvielsesritualet avsluttes med at vi får melk, en sukkerblanding og banan å spise. Den lille gutten bruker noen grønne blader til å skvette vann inne i og utenfor huset. Manga mener det betyr lykke å ha to forvirra nordmenn tilstede under innvielsen av hans nye hus. Vi håper det stemmer. Med så mye arbeid for å gi et lite hus en god skjebne skulle det bare mangle at det blir et bra hus.

Et annet India

19. april: I det vi setter foten utenfor flyet i Bhuj blir vi møtt med en vegg av varme. Lufta står stille, og den er knusktørr. Mens luftfuktigheten var så høy i Pondicherry at det føltes litt som å puste i vann er det her motsatt. Munnen føles som sandpapir. Vi blir plassert i skyggen, men det føles likevel som om sola steker.

Lettere sjokkskadede etter dette første møtet har vi sommerfugler i magen mens vi henter bagasjen. Vi har avtale om å bo hos en familie i flere uker. Men vi aner ikke hvem de er. For Manga som er der for å hente oss er det lett å identifisere sine nye gjester; blant flyets passasjerer er det kun en mann og oss som er hvite i huden.

Manga har med seg sine to døtre og svigerfar som sjåfør. Vi blir tilbudt bananer å spise og et ullsjal å ha på hodet mot varmen (?!). Landskapet vi passerer er tørt, tørt, tørt. Det er veldig annerledes enn Sør-India, og bemerkelsesverdig få mennesker. Mens vi kjører gjennom ørkenlandskapet i den intense varmen stiger opplevelsen av å ha tatt seg vann over hodet frem. Kanskje hjemmeeksamen i ørkenen i årets varmeste måned ikke var en veldig god ide?

Etter en og en halv times biltur nærmer vi oss bestemmelsesstedet. Landskapet er totalt forandret. Vi tar inn på en sti der det såvidt er mulig for en bil å kjøre. Vegetasjonen blir tettere, og stien smalere jo lenger inn vi kommer. Vi ender på et gårdstun som ligger i skyggen av noen store trær. Varmen oppleves ikke på samme måte, og lufta er helt annerledes. Dette er en oase. Vi føler at vi har kommet til rett sted. Mange hevder at India er alt. India er Mumbais slum, men dette stedet er også India.

På en slags liten gård bor en familie på fem. De dyrker bomull og litt korn. Frukt og grønnsaker plukkes fra trærne og en liten åkerlapp. Tre bøfler bidrar med melk, og de fem hundene passer på tomta. På dette stedet skal vi være en del av hverdagen i nesten fire uker mens vi skriver eksamen. Tusen takk Paul, for at du deler din indiske familie med oss! Vi føler oss ufattelig priviligerte.

Fra et eventyr til det neste

Vår tid i Pondicherry nærmer seg slutten med stormskritt. De siste ukene har flydd forbi med ferdigstilling av gruppeoppgaven og besøk fra Norge. Det er rart at vi er ferdige her allerede. I et år har vi spart, tenkt og planlagt vårt studieopphold i India. Og plutselig er det over! Ti uker går fort, spesielt når det er så mye å oppleve.

Byen vi har bodd i er fantastisk fin, og det kjennes godt å føle seg hjemme et sted som på mange måter er så fremmed. Det gjør at det er litt trist å skulle reise. Samtidig er opplegget vi har vært med på rimelig intenst. Vi har bodd i en norsk koloni bestående av nærmere femti ungdommer, og det innebærer definitivt et noe spesielt sosialt miljø. På den positive siden er det alltid hyggelige folk å henge med, og det er mange veldig bra mennesker her. Men det har også utviklet seg en sutrekultur der klaging er et grunnelement i nesten all samhandling. Det er ganske slitsomt. Jeg synes gruppepsykologi er et spennende tema å lese om, men å leve midt i slike prosesser har jeg fått nok av. Vi skal ut på nye eventyr, så selv om det blir trist å forlate Pondicherry så er det samtidig starten på neste fase.

Vi er riktignok ikke helt ferdig med å studere enda. Hjemmeeksamen ble utlevert i går, og den skal vi skrive mens vi er i Gujarat. Temaene vi skal skrive om er spennende, og vi gleder oss masse til å bo hos en indisk familie i noen uker. Det blir nok en liten dose kultursjokk ift kolonilivet vi har levd til nå, men vi tror at vi er klare for det. Eneste bekymring er varmen. Her i Pondy er det varmt nå. Såpass varmt at alle klær er våte av svette etter en times rusling i byen. Vi har ikke vært så mye plaget med det frem til nå, men begynner å kjenne at hodet blir påvirka. Dit vi skal er det imidlertid enda varmere... Men hjemmeeksamen i 40 grader skal vi fikse. Vi får satse på at alt går bra med den rette innstillinga.

I morgen tidlig krysser vi landet med fly på jakt etter nye gode opplevelser og små historier. Tiden med trådløst internett på rommet er fordbi. Men vi skal selvfølgelig skrive fra tid til annen når vi får tilgang på nett. Vår store reise har bare såvidt begynt...

Bildespesial

Hver skoledag her i Pondicherry har vi tatt våre skranglete sykler og vinglet av gårde til skolen. På vår vei møter vi landskap, mennesker, lukter og lyder som først var veldig ukjente, men som etterhvert ble en fin del av hverdagen. En dag stod vi opp ekstra tidlig for å forevige noen av disse bildene. Vi har satt sammen en liten del av skoleveien vår i en bildespesial.

Så ta fantasien i bruk; hør musikken fra templene, tutingen fra bussene og ropingen fra barn på vei til skolen. Kjenn smerten av et gammelt og dårlig sykkelsete i rumpa. Forestill deg lukten av kubæsj og curry. Da kan du være med oss på vår vei til skolen.

Skoleveien

Vi drukner i Gandhi

For øyeblikket består dagene våre ikke av spesielt mye annet enn Gandhi. Vi har en gruppeoppgave som vi har jobbet med i mange uker og som skal innleveres om ikke så lenge. Problemstillingen er: In what ways has Gandhian legacy influenced movements fighting the mainstream conception of development in India today?

Et kort og ikke-akademisk sammendrag: Gandhi var en ganske kul fyr som levde for hundre-og-en-del år siden. Han tenkte mange store tanker om sannhet og ikke-vold, mens han samtidig kastet det britiske kolonistyret ut av India. Etter frigjøringa i 1947 gikk det nedover for Gandhi. Han ble tatt livet av i 1948, og de han hadde kjempet for frihet sammen med kastet alle de fine tankene hans om utvikling for India på båten. Nehru og gjengen ville heller surfe på moderniseringsbølgen og utvikle India på den fine, vestlige måten. Så de bygde enorme dammer, hogde ned skogene og industrialiserte landbruket. At det var noen folk som egentlig bodde der dammene ble bygd og at folk mistet livsgrunnlaget da skogen forsvant og sånn var bare noe av greia. Litt svinn må man tåle, sa Nehru.

De som ikke likte denne politikken så godt tok til å marsjere, demonstrere, skrive brev, sultestreike, og andre ikke-voldelige greier. Når de lurte på hva de skulle gjøre stjal de ideer fra Gandhi. Og når modernitetsfolka sa at utvikling med økonomisk vekst var den eneste løsningen svarte de nei. For Gandhi hadde også kommet på noen måter som samfunnet kunne organiseres på, der man ikke trengte å drukne folk med store dammer.

Konklusjonen er at det er litt kult å være sosial bevegelse i India. Fordi han Gandhi-typen fant på masse lurt som man bare kan si når det kommer store, stygge, mektige menn og påstår at det ikke gjør noe om bøndene tar livet av seg i fleng så lenge India blir en av verdens største økonomier.

Er ikke det bra?

Dessuten kommer mamma (Heidi sin) til Pondicherry i natt. Det blir skikkelig fint å få besøk! God påske :)

Slem lastebil og snill mann

Hvordan havnet en mann, en sykkel og Heidi på en motorsykkel?

Syklene våre har virkelig bragt oss ut på eventyr. Det er fantastisk fint å sykle hver dag. Vi møter så mange smilende og hyggelige mennesker på veien, og får nærkontakt med lukter og lyder. Sykkelen Miriam har leid er imidlertid et lite prosjekt. I går fikk vi den tilbake etter at Thilager på studiesenteret hadde reparert den. På fredag var den nemlig punktert for tredje gang.

Vi var glade og fornøyde med å kunne sykle igjen, og på vei hjem. Mellom studiesenteret og der vi bor er det kun ett stort lyskryss, og der må vi som regel stå og vente på at lysene og politimannen vinker oss av gårde. På venstre side av oss i krysset kjørte bilene som skulle svinge til venstre (vi skal rett frem). En stor lastebil tuter (men det tutes hele tiden, så man lar seg ikke skremme av det), og Miriam flytter seg lenger inn mot midten av veien for å slippe den forbi.

Da, som i sakte film, treffer bakhjulet på traileren bakhjulet på Miriams sykkel. Jeg rakk akkurat å si «lenger inn!» før skrapet av en sykkel som var mellom beina på Miriam ble enda mer vraka. Forvirret dro vi sykkelen ut av veien og forsøkte å summe oss.

Hvis du får et problem på et offentlig sted i India kan du være sikker på at du skal slippe å løse det alene. Den staute politimannen i hvit uniform med rød hatt blåste strengt i fløyta si, og fikk en fyr som var bedre enn ham i engelsk til å diskutere med oss hva vi ville gjøre nå. Vi var omtrent midt mellom studiesenteret og hjemme, og visste ærlig talt ikke hva vi ville. Det mest fristende var å dumpe sykkelen og fordufte, men ettersom den er leid ville det vært en lite langsiktig løsning.

Vår reddende engel kom i form av en svett mann i en brun skjorte som snakket veldig godt engelsk. Den lange historien kan gjøres kort: Syklene og vi ble satt i en minilastebil og kjørt til et sykkelverksted. Der var sykkelreperatøren ikke til stedet, så vi hastet videre til neste. Lange runder med forhandlinger på tamil endte med at de ville fikse sykkelen for 400 rupi (56 kr). Vår helt i brunt mente at sykkelreperatøren var en ubrukelig fyr, og tok meg, sykkelen og seg selv på motorsykkelen sin, for å prøve lykken et annet sted. Miriam syklet min sykkel og vi møttes på et veldig trivelig verksted. Jeg fikk streng beskjed om å holde munn mens det ble forhandlet om pris. Etter en stund var vår selvoppnevnte redningsmann fornøyd med avtalen. Han spurte om vi hadde dårlig tid, og vi sa det gikk fint å vente. Men kanskje han hadde noe annet han skulle gjort? «Nei. Dette er sosialt arbeid», fikk vi til svar.

Vi var forberedte på at halvtimen det skulle ta kunne komme til å bli lang. Ettersom skadene var ganske store var det nødvendig med både en og to utflukter for å skaffe deler til prosjektet. Mens vi ventet lærte vi en del om resirkulering og fikk hilse på en hund som var pyntet med bindi (pynt som damene bruker mellom øyenbrynene, i Norge ofte kalt kastemerke). Dessuten ble vi kjent med nabojenta som var 22 år og ferdigutdannet ingenør. Moren hennes bød oss på te. Det er også en ting som er sikkert i India; etter en samtale som er lenger en middels så kommer det til å dukke opp te. Vi er fornøyde med det.

De fikset sykkelen. Et par timers arbeid og noen deler kom på totalt 100 rupi (14 kr). Etter denne forsinkelsen tok vi fatt på veien hjem. Miriam må ha sett veldig lykkelig ut, for hun ble sjekket opp av en gutt som syklet opp på siden av henne og proklamerte at hun så ut som en engel.

Og alle var enige om at det var en spennende tur hjem fra skolen.