Assosiasjonslek

Hvis jeg sier 'India', hva sier du da?

Kanskje Bollywood, fattigdom, god mat, yoga eller strand og sol? Muligens Gandhi?

India er et stort land som mange kjenner til, og det er lett aa assosiere. Hvis du moeter en tamil og sier 'Norway', hva sier han da? Erik Solheim! Dersom du har en droem om å bli superkjendis blant millioner av mennesker, men ikke er spesielt god til å synge, kan en karriere som fredsmegler i en fastlaast konflikt anbefales på det varmeste.

Erik Solheim var på vegne av Norge med paa aa fremforhandle en våpenhvile mellom de to partene på Sri Lanka, De tamilske tigrene (LTTE) og regjeringen, i 2003. Som foelge av dette har Norge og Erik Solheim en svaert sentral plass i bevisstheten hos mange på Sri Lanka. Norge ble imidlertid beskyldt for å favorisere tamilene i konflikten, så det er en tendens til at singhaleserne sier "Ahh. Erik Solheim" med en noe mer negativ undertone enn tamilene når man nevner Norge.

Vi var på ekskusjon til Gingee Fort en soendag. Fortet ligger oppe på en ganske hoey topp, og ettersom vi var der midt på dagen stekte sola godt. Etter å ha besteget X antall trappetrinn var de av oss som kom til toppen rimelig svette og andpustne. Mens vi satt på taket av fortet utspilte foelgende scene seg: Fem tamilske menn henvender seg til norsk student som akkurat har nådd toppen: "where are you from?". Sliten student: "Norway". "Aah! You know Erik Solheim?". Forvirret norsk student: "Eeh. Yes?" Tamilene: "He is Tamil freedom fighter!"

Saken er at når du har engasjert deg i konflikten på Sri Lanka angår ikke den bare de som bor der. I den indiske delstaten som vi nå bor i, Tamil Nadu, bor det også noen millioner tamiler, som i hoeyeste grad engasjerer seg.

Situasjonen i dag er at våpenhvilen er sagt opp, regjeringen har langt på vei knust LTTE og Solheim har funnet seg en bedre betalt jobb i Norge. De blodige kampene på Sri Lanka opproerer mange her i Tamil Nadu, og når indere er engasjerte så protesterer de. En dag vi skulle spise lunsj kunne vi ikke få servert chappatti (en type broed) fordi alle butikkene var tatt ut i en to timers generalstreik i protest. På samme tidspunkt hadde myndighetene i Tamil Nadu beordret at alle hoeyskoler i delstaten skulle stenges som en reaksjon på krigen (det er ikke alle virkemidlene jeg helt forstår). På bakkenivå arrangeres det stadig politiske moeter der det settes opp et telt og et lydanlegg langs veien, hvor appeller om frihet og rettferdighet for de lankesiske tamilene fremfoeres. En dag vi syklet hjem fra skolen passerte vi en "menneskelig kjede" med folk som holdt hender langs veien. Denne aksjonen ble i foelge avisene gjennomfoert over hele staten og kravet var at både regjeringen og LTTE må hindre at flere sivile blir ofre.

Vi har ei jente fra Sri Lanka i klassen. Hun måtte forklare mange av de norske studentene her i Pondicherry (noen mil unna Sri Lanka) hvor landet hennes ligger. Det står i sterk kontrast til den bevisstheten som finnes rundt Norge på Sri Lanka og her i Tamil Nadu. De vet kanskje ikke hvor landet ligger, men de vet hvertfall at det finnes en fyr der som heter Erik Solheim.

Bilder!

Her er et utvalg bilder fra turen vår så langt.

Å feie for egen dør

I India er det søppel over alt. Virkelig i alle kriker og kroker. Hadde søpla, som i tidligere tider, bestått av ting som bananskall og kokosnøtter kunne det vært håndterlig. Naturen ville gått sin gang. Men plastikk forsvinner ikke. Det blir liggende, og for hver time som går øker mengden.

Da jeg gikk i barnehagen på Holmlia hadde vi Rusken-patrulje. Barnehagebarna ble utstyrt med en liten plastikkpose og plasthansker, og sendt ut i nærmiljøet for å plukke søppel i grøftene. Vi fant mye fint og rart, samtidig som vi gjorde en slags samfunnstjeneste. Men en hel Rusken-barnehage ville neppe klart å rydde mer enn en kvadratmeter i en indisk grøft. Mengdene er uhåndterlige.

Det er sjelden man ser noen plukke søppel, med mindre de er på skattejakt og leter etter noe av verdi. Og da plukker de heller ikke søppel, de bare flytter på det. Kanskje finnes det noen som er ansatt for å ta seg av søppel i en landsby//bydel/nabolag. Det må i såfall være en demotiverende jobb, enda så viktig den er. Det de derimot gjør her i Pondicherry er å feie. De feier og feier. Det er støv overalt, og de bruker ikke feiebrett sånn at de faktisk gjør av støvet og sanden noe sted. På den måten blir de hvertfall aldri arbeidsløse. Det finnes alltid sand å feie. Gamle mennesker står krokrygget over koster uten skaft, og jeg får vondt i min egen rygg av å se på dem. Et menneske og en kost har så lite å stille opp med, når sanden, vinden og bladene fra trærne danser sin konspiratoriske dans.

Men så til det fine: Det skjer når plassen foran døra er ferdig feiet om morgenen. Da tegnes de fineste mønstre. Når vi sykler til skolen ser vi foran hver dør fantastiske tegninger som symboliserer vennlighet og gjestfrihet. De bruker et hvitt pulver, og mønstrene er forskjellige utenfor hvert hus. Noen steder finner man store, kompliserte geometriske mønstre, mens det foran andre hus er tydelig at det er barna som har fått oppgaven med å tegne den morgenen. Søppelet ligger som et bakteppe i kontrastenes land. Men foran hvert hus kan man se at der finnes det en familie som har startet dagen med å tegne symboler på vennlighet.

9 observasjoner fra sykkelsetet

1. En mann som bæsjer mens han leser avisa. (Det er visst ikke bare i Norge avisa er god dolektyre)
2. Tusenvis av skolebarn som aldri blir lei av å vinke til hvitinger på sykkel. (Tenk så sykt det hadde vært om norske skolebarn vinket og lo av en inder på sykkel i norge.)
3. Kuer, geiter, okser, esler og hunder.
4. Barn som kjører moped
5. Demonstrasjoner av ymse slag.
6. Barn som spiller cricket.
7. Familier på opptil fem medlemmer på en moped
8. En liten jente på vei hjem fra skolen som sitter i veikanten og bæsjer.
9. Tre menn og to stoler på en motorsykkel.

Beklager alt skriveriet om tiss og bæsj og sånn. Men vi rapporterer bare det vi ser. Forresten så syklet Heidi over en død hund på vei til skolen i dag. På vei tilbake var hun centimeter fra å bli løpt ned av en ku.

Uvante distraksjoner

Da jeg gikk til lunsj i dag ante jeg fred og ingen fare. Vi fant et fint sted å lese etter forelesningen. Et lite stråtak som ga godt med skygge, og fire stoler under. Etter å ha sett mer på klokka enn i bøkene da det nærmet seg lunsjtid spratt vi opp da matklokka ringte kl ett. Vi lot bøkene og sekkene ligge på leseplassen.

Da hadde vi ikke tatt med i beregningen hva disse kunne komme til å bli utsatt for i mellomtiden. I palmene rundt studiesenteret bor en storfamilie med kråker. En eller flere av disse hadde noe usagt med vårt pensum, og benyttet sjansen mens vi var borte. Den (eller kanskje de var flere?) hadde revet ut side en, og et avsnitt på side 39. Etter slosskampen bæsjet den på side 26, og med god hjelp av vinden var bæsjen spredd rundt i boka. For å understreke sin misnøye med vår tilstedeværelse i dens hjem (eller noe lignende) bæsjet den også på sekken min.

Å ta hensyn til at slike hendelser kan finne sted når jeg forlater lesesalen for en halvtimes tid er jeg ikke vant til. Det fikk meg til å tenke på noen andre distraksjonsmomenter vi møter mens vi studerer her, som jeg ikke hadde så mye kjennskap til for noen uker siden.

Distraherende elementer du ikke finner på lesesalene ved Universitetet i Oslo:
- Kråker
- Løshunder (med løpetid)
- Forbiflytende fiskere på fiskekano
- Tamilsk sang
- Volleyballspillere
- Duften av curry og lyden av folk som kokkelerer med kopper og kar
- Maur

Prosjekt: sykkel

Vi skal begynne å sykle.

Stedet der vi tilbringer våre dager er et studiesenter som Kulturstudier har bygget. Studiesenteret ligger ved en fiskelandsby noen km sør for Pondicherry by. Det ligger idyllisk til mellom palmer ved strandkanten, og det er så rolig at jeg nesten nekter å tro at jeg fremdeles er i India.

Det tar omtrent 20 minutter å kjøre dit med buss. I en minibuss sitter 25 hvitinger med store øyne og glor ut på menneskene i de små landsbyene vi kjører gjennom. Man kan se mye fra en buss, men det er definitivt ikke måten for å komme i kontakt med folk. Dessuten er det en ineffektiv måte å forflytte seg på. De små, hullete veiene er ikke beregnet på busstransport. I kvalitet ligger de ikke på E6-nivå, selv om de sikkert transporterer minst like mange mennesker hver dag. Mens vi hopper og spretter i buss-setene tenker jeg på da vi hadde med oss Bala, som er fra India, på tur i Østmarka. Vi klaget over den dårlige veien langt ute i skogen, og Bala smilte: "This is highway India".

Geografisk er Pondicherry og området rundt som Danmark. Fullstendig flatt. Så man kommer langt med en sykkel uten gir. Faktisk er det syklene og mopedene som preger trafikkbildet; det er mange flere sykler enn biler.

Så det er tid for å forflytte seg som de lokale. Med bosted i den franske bydelen (Pondicherry er en tidligere fransk koloni), egen transport og selskap av 50 andre nordmenn kunne vi enkelt ha levd et vestlig liv i varmen, totalt segregert fra den kulturen vi har reist til den andre siden av jorda for å bli kjent med. Vi velger heller frivillig assimilering. Vi har kjøpt indiske klær, spiser med hendene og drikker chai istedenfor kaffe. Indiske blir vi vel ikke akkurat. Men vi møter folk og får utfordret vårt verdensbilde hver dag. Det er av stor verdi i seg selv.

Vegetarianarane vaknar

I Norge kan du melde deg på realityprogrammet «Farmen» for å delta i det de betegner som kampen for tilværelsen. Her i India utspiller Darwins lære og næringskjeden seg foran øynene våre hver dag. Det slår meg at min opplevelse av økosystemet plutselig er enormt mye sterkere enn mellom trøtte nordmenn på Kiwi som velger mellom fiskepinner og hamburgere.

En kråke river og sliter i dagens bytte; en død rotte. Det gjelder å få i seg godsakene så fort som mulig, før noen andre oppdager gourmetmåltidet. Samtidig stapper en ape i seg en pakke med kjeks. Det står firkanter ut av halsen på den; kjeksene slukes hele. I sanden spreller en fisk og lengter etter havet. Den er lagt igjen for å dø fordi den er for liten til at noen har interesse av å spise den.

Dyrenes kamp går det an å forholde seg til. Det kan være tøffere å ta innover seg alle menneskeskjebnene. Det gjør noe med deg å møte mennesker som bor på gata og som ikke har mat hver eneste gang du selv er på leting etter et sted å spise. Det er da vegetarianeren i meg våkner. Det er enormt ressurskrevende å produsere kjøtt. Å ha et bevisst forhold til sultproblematikk og kjøttproduksjon dreier seg ikke om at det ikke er greit å like biff, eller at det er galt å spise kjøtt i det store og hele. Det handler om at de enorme mengdene med kjøtt som mennesker i vesten får i seg i løpet av et år er et grunnleggende problem ved verdens matvareproduksjon.

Så vi spiser lite kjøtt for tiden. Nå er det ikke til å stikke under en stol at dette også handler om hva slags mat man har for hånden. Å være vegetarianer i Etiopia har jeg prøvd, og det er verken lett eller fristende, selv om det er få land der du får sulten så tett innpå som akkurat der. Inderne lager den beste vegetarmaten i hele verden. Det er enormt mange som er vegetarianere, og med tilskudd av bønner og linser så tror jeg at man får i seg de næringsstoffene man trenger. For å være helt ærlig så trenger ikke indisk mat kjøttet. Mens mye vestlig mat er konsentrert rundt en kjøttbit av noe slag så blir de i indisk mat noen klumper med protein som godt kan være der, men som strengt tatt ikke er nødvendige.

I India er kampen om tilværelsen reell. Som norske studenter med lån fra staten på kontoen lider ikke vi noen nød, men vi preges av den verdenen vi nå lever i.

Indiske mantra, del 1

Vårt favorittradioprogram i Norge, Radioresepsjonen, har både et mantra, et slagord, et motto og et businesskonsept. Her i India tyder mye på at kommunikasjon gjennom slagord er en trend i tiden. Vi vil gjerne dele noen godbiter vi har møtt på vår vei i løpet av våre første dager i India.

Det indiske automobilforbundet frir til nye kunder med følgende motto: A FRIEND IN NEED YOUR FRIEND INDEED

Kommunen Mamallapuram synes å ha hatt en ytterst vellykket dag med gruppearbeid da de kom opp med sin anti-søppelkampanje. Ikke bare er slagordene gode. De finnes over hele byen, og ikke to skilt er like.

ENVIRONMENTAL PROTECTION BEGINS AT HOME
LITTLE DROPS MAKE A CLEAN OCEAN – LITTLE EFFORTS MAKE A CLEAN WORLD
START A GOOD HABIT TO-DAY & «SOURCE SEPERATION»
PEOPLE ARE NOT USELESS. BUT - THEY ARE USED LESS.
HE WHO LITTERS OPENS EVIL'S DOOR

Vi er forøvrig fremme i Pondicherry. Stedet vi skal bo er ren og skjær luksus; sett i indisk sammenheng. Det gir litt blandede følelser. Men mer om livet her kommer i en senere rapport. Vi er hvertfall friske og raske, og klare til å ta fatt på studeringen.

Indiske perspektiver

Det vi bruker dagene våre på er å sove, spise og lese. Indiske aviser gir et interessant innblikk i hvordan hendelser som også er kjent hos oss i Norge oppfattes i India.

Hele forsiden av «The Sunday Indian» denne uka er preget av følgende spørsmål: Hvorfor må vi fordømme Slumdog Millionaire? Fordi filmen... a) fornærmer India , b) tråkker på Hinduismen, c) forvrenger virkeligheten, d) alle de nevnte (denne siste er markert til å være det rette svaret).

Slumdog Millionaire er en Hollywood-produksjon basert på en bok av en indisk forfatter. Den handler om en gutt fra slummen i Mumbai som vinner i en «Vil du bli millionær?»-konkurranse på TV. Filmen er nominert til Oscar i hele ti kategorier, og har i stor grad mottatt gode anmeldelser. Her i India er meningene mer delte.

Overskriften på lederen i The Sunday Indian er: Ikke se Slumdog Millionaire. Den suger! Sjefsredaktøren skriver videre at India som nasjon karikeres som en tilfeldig millionær, og at filmen reflekterer den første verdens behov for å se ned på India. «Hadde denne filmen vært laget av en indisk regissør ville den ha blitt skrotet (...), men fordi mannen som har laget den tilfeldigvis er fra Vesten feirer vi alle keiserens nye klær». Redaktøren mener at filmen reflekterer nyimperealisme, og vestens frykt for den økonomiske utviklingen i India. Magasinets neste seks sider er brukt på å analysere hvordan filmen tråkker på Hinduismen. At det kan oppleves sterkt og til dels krenkende å bli beskrevet utenfra er forståelig. Spesielt tydelig blir historiens mønstre når det er en britisk regissør som står bak denne filmen. I magasinet trekkes det frem mange eksempler på indiske filmer som er minst like gode, men som aldri har vært i nærheten av noen prisutdeling. Mange synes det er stas at en film fra India er på agendaen i Vesten. Mens andre altså er rasende over verdensbildet den presenterer. At Hollywoods perspektiv er viktig og skaper debatt på den andre siden av kloden er det liten tvil om. Vi håper å få sett filmen her. Kanskje faar vi da en annen opplevelse enn vi ville faatt paa Saga Kino.

Kraesjlanding i India

En anbefaling: Ikke padraa deg en skikkelig forkjoelelse og kjip hoste foer du skal ut paa langtur. Etappen natt paa Gardermoen, fly, mellomlanding, fly, mellomlanding, fly var ganske slitsom for Heidi som var i daarlig form. Men etter en jevn stroem av doc, paracet, fisherman's friend, snoerr og neseblod landet vi i Chennai. Bagasjen var med og alle praktiske ting paa reisen gikk overraskende bra. Da vi kom frem til hotellet som vi hadde bestilt og betalt paa internett stod det tre menn og ventet paa oss. Pluss en mann i telefonen som kunne fortelle at de hadde sendt oss en mail om at hotellet var fullt. Klokkeslett: 03.30. Sted: Ukjent by i India. Vi mente aa huske at en vis mann en gang hadde sagt (Nora: kanskje det var Ibsen?) at det ikke er anbefalt aa vandre gatelangs alene nattestid. Saa vi soekte tilflukt paa det naermeste aapne overnattingsstedet; et businesshotell som definitivt ikke hadde backpackere som maalgruppe.

Noen timer i Chennai var nok til aa overbevise om at den sjette stoerste byen i India var et blindspor paa denne delen av reisen. Vi roemte i gaar soerover til turistturistturiststedet Mamallapuram. Byen er et lite stykke Syden, med masse hvitinger, palmer, smykker og tilpasset mild mat. Ikke akkurat hard core... Men vi unnskylder oss med at vi har nok tid til aa oppdage det virkelige India i maanedene som kommer.

Vi blir her til helgen, da reiser vi videre til Pondicherry, hvor vi skal moete de andre norskingene. Skolen begynner paa tirsdag. Paa lengre sikt er planen i korte trekk: 3 mnd studier i Pondicherry, 3 uker hos en indisk familie nord for Mumbai, 2 mnd jobb paa Sri Lanka og til slutt 2 uker ferie paa Sri Lanka.

Vaar store reise er endelig i gang...