Etter en lang helg med mye turisme var vi mandag morgen klare for nye arbeidsoppgaver. Vi bor på Moratuwa, som er Sarvodayas hovedkontor, så det er også her vi jobber. Etter å ha fullført de prosjektene vi holdt på med forrige uke var vi ikke sikre på hva denne uka ville by på. I løpet av tiden vi har vært her har vi blant annet jobbet som sekretærer for organisasjonens øverste leder, redigert fredsbrigadens strategi og utviklet organisasjonens økoturismesatsning. Man kan trygt si at vi er plassert i kategorien altmulig-damer. Det er spennende og bra!
Dagen begynte med at vår kontaktperson Bandula spurte om vi hadde planer etter lunsj. Han hadde nemlig fått en forespørsel fra mediaenheten. De holdt på med å lage en film, og trengte noen som var veldig gode i engelsk til å lese inn fortellerstemmen. Vel vitende om at kategorien «veldig god i engelsk» betyr noe annet på Sri Lanka enn i Norge sa vi at vi selvfølgelig kunne bidra. Men kanskje vi bare kunne gå dit med en gang, ettersom vi ikke hadde noe spesielt å gjøre før lunsj? Nei. Det skulle være etter lunsj. Ok. Skal vi komme til ditt kontor kl ett da? Nei. Halv to er bedre. Javel. Vi kommer halv to.
Mannen fra mediaenheten var lettere rødsprengt i øynene og veldig fnisete. Sammen med redigeringsmannen hadde han sittet oppe de fire siste nettene med filmen, og ikke fått spesielt mye søvn. Men nå var det tid for siste hånden på verket; filmen skulle være ferdig og vises dagen etter. Den dokumenterer et vellykket prosjekt gjennomført i etterkant av tsunamien. 16 timer med råmateriale var redigert ned til 15 minutter, sånn ca. Helt ferdig var det vel ikke, men nesten.
Etter å ha blitt introdusert for filmens tema, lest litt informasjon og sett på deler av det nesten ferdige produktet stusset vi fremdeles litt på hva vår oppgave skulle være. Jeg gikk fra en lettere bekymring for uttalen av stedsnavn som Andaragasgaya og fremmede engelske ord til å lure på om det i det hele tatt fantes noe å lese opp.
Sakte, men sikkert kom det frem at det egentlig ikke eksisterte noe manus. En brosjyre om prosjektet og et usammenhengende word-dokument var det vi fikk i hendene. Da var klokka tre, og vi trakk pusten dypt og tenkte at dette skal gå bra. Er dere klare for å jobbe? Spurte mediamannen. Jepp!, svarte vi. Han trakk litt på det. Vi så på klokka og forstod. Klokka tre er det er tetid. Visse rutiner må tross alt gjennomføres.
Vi hadde aldri hørt om prosjektene det dreide seg om før, og føringene fra prosjektlederen var relativt vage. Hver gang vi spurte om hva han ville at en bestemt del skulle inneholde begynte han å lete etter et ark som var forsvunnet. Det fantes ingen oversikt over hva bildene i filmen viste, slik at vi kunne få teksten til å passe sammen med bildene. Altså snakker vi lotto. Vil noen regne ut sjansen for at filmens visuelle del forklares av fortellerstemmen når bildene og teksten ikke er koordinert?
Da vi gikk til middag kl halv åtte var en del av manuset skrevet. Forhåpentligvis var det ikke alt for mange faktafeil, men gudene må vite om teksten formidlet det som var meningen med filmen. Vi var klare for en ny økt etter en porsjon rice and curry. Det var da den reddende engelen dukket opp. Hun var kledd i en begredelig stygg nattkjole fra Kamerun, og smilte da hun spurte om hun kunne få være med på jobbinga. Masumi er vår nye venn fra USA. Hun er skikkelig god i engelsk. Og dessuten har hun masse pågangsmot.
Vi skrev og Masumi språkvasket. Formuleringer om mangrover, bio-shields, disaster management og empowerment fant veien til vårt manusdokument. Med vår amerikanske venn på laget slapp vi til og med å lese inn. Det føltes godt da klokka var ett på natta. Evnen til god uttale på et fremmed språk styrkes ikke ettersom timene går.
Vi fikk mange spennende diskusjoner underveis. Masumi har like lite erfaring med film som oss. Men vi var alle enige da hun rettet litt på brillene og sa «Jeg tror kanskje det er vanlig å skrive manuset først, og så legge på bildene etterpå».
Mediamannen kom ut fra redigeringsrommet med jevne mellomrom og spurte «Når vil dere legge dere?» (kl. 21), «Hva med tiden?» (kl. 00) og «Er dette en god tid?» (kl. 02). «Jada. Dette er en god tid», smilte vi. Det var tydelig at han gjerne ville gi oss muligheten til å gå. Men da hadde han jo vært i det man på godt norsk kan kalle deep shit. Så han nøyde seg med å høre våre betraktninger om tiden fra tid til annen. Fnisingen hans ble høyere ettersom tiden gikk og sukkerinntaket fra kjeks gikk opp. Vi hadde en lavenergi-periode i elleve-tida, men deretter gikk det bedre. Som så mange organisasjonsarbeidsnetter før.
Vi kom oss i seng i tre-tida. Fornøyde med et godt dagsverk, men tvilende til at publikum ville få spesielt mye ut av filmen. Hvorfor venter man med de viktigste oppgavene til slutt? Hvordan kan det ha seg at når man har laget et magasin (som vi er mer kjent med fra før) mange ganger så er det den siste helgen man kommer på at man trenger en skikkelig bra forside?
Dere må ikke tro at alt i denne organisasjonen går på halv tolv. Den er faktisk en av de mer velfungerende av sitt slag vi har vært borti. Utrolig mange prosesser og prosjekter foregår paralellt. Da er det ikke til å unngå at det dukker opp en og annen krise innimellom. Vi har nå blitt de som prøver å redde inn prosjektene som er på vei til å gå skikkelig skeis. Om det er redding eller skadereduksjon vi holder på med kan diskuteres. Men det virker som om en del desperate sjeler er meget takknemlig for at vi bidrar med arbeidsinnsats. Det er bra. Da utgjør det faktisk en forskjell at vi er her.
Filmen skal vi ta med hjem som et souvenir. Vi gruer oss litt til å se den. Men ryktene sier at filmvisningen i dag tidlig gikk som planlagt. Folk var veldig imponerte. Så vi får vel si oss fornøyde. Vi skrev et 15 minutters filmmanus på åtte timer. Et bra dagsverk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar