Lankesisk Syden-liv

Hotelldirektørens atferd minnet om en viss hovmester som besøker norske TV-skjermer hver lille julaften. Med nuddelfatet i hånden lente han seg faretruende langt ut over vårt bord. Det var usikkert om faren for spy eller hotelldirektør i maten var størst. Bakgrunnen for denne selvproletariseringa fra direktør til kelner var å finne i en flaske med noe brunt og sterkt i.

Hotellet virket perfekt da vi kom dit. En grønn hage, fint rom, stort badebasseng og en ubeskrivelig strand. Prisen var også til å leve med. 125 kr per person skulle vi ut med for rommet og tre måltider om dagen.

Det eneste vi hadde noe å utsette på var stemninga. Vi kom på formiddagen, og i restauranten møtte vi en gruppe med 20 menn i 30-åra. Matrester, halvtomme spritflasker og fulle askebegre tydet på at de hadde startet tidlig. Hotell-direktøren ønsket oss velkommen med solbrillene godt plassert i panna og sneipen i munnviken. Han oste camping og danskebåt. Det gjorde også resten av klientellet.

Utover dagen ble direktøren stadig med utfordrende å kommunisere med. Men kommunisere måtte vi, for ingen av de andre ansatte snakket engelsk. En svingom bortom bordet med godsakene måtte han ha før han igjen kunne komme oss til tjeneste. Men vi fikk da både lunsj og middag til slutt. Kokken var nok av de stødigere om bord, for maten smakte fortreffelig.

Har du begått tabben med å trykke deg innom TV3s serie om nordmenn i Syden en gang eller flere så ville du kjent igjen scenene. Vi hadde bestilt hotellet for tre netter, og syden/camping/danskebåt-stilen vedvarte fra morgen til kveld. For oss var det lite plagsomt. Ingen var ufine mot oss. Mens de satt i restauranten eller slang ved bassengkanten hadde vi Nilavelli beach, omtalt som en av Asias fineste strender, helt for oss selv. Dessuten var det en grunnleggende forskjell fra norsk flatfyll: De var ikke høyrøstede. Ingen musikk og ingen skriking. Bare drikking i badebukse og mye klemming.

I etterpåklokskapens lys synes det åpenbart at vi ikke var kjent med de kulturelle kodene på dette stedet. Absolutt alle som besøkte hotellet, inkludert noen grupper med hvitinger, hadde med sin egen sprit. Dessuten ble de servert fingermat med tannpirkere i, både tidlig og sent. Vi fikk ikke en gang tilbudet. I vår konkluderende rapport til Lonely Planet etter over to måneders reise med deres Sri Lanka-utgave i hånden skal følgende krav komme tydelig frem: De uskrevne reglene for lankesisk Syden-liv må beskrives. Det hadde hjulpet å komme litt forberedt.

Kultursjokk kan ta så mange former. Vi har bodd på Moratuwa, der kostholdet er strengt vegetarisk, og det ikke er lov til å bringe sigaretter eller alkohol inn på området. I helgene har vi tatt inn på folketomme turisthoteller eller gjestehus. Med denne ferien er vi blitt introdusert for et nytt segment i den lankesiske befolkningen: Syden-turistene.

Skål!