Vårt India

Hennamalingen på armene våre er nesten forsvunnet. Tynne streker i mønstre, påført i den dypeste konsentrasjon av Mangas eldste datter. Våre 3,5 måneder i India tilhører fortiden, og vi er langt inne i en ny virkelighet.

Vi hadde ikke ryggsekkturisme som mål for oppholdet, og det ble det også lite av. Det vi kommer til å huske best er våre indiske venner. Vi har både fått henge med urban og liberal storbyungdom, fiskere og småbønder.

På en restaurant i millionbyen Bangalore hadde vi en av våre fineste kvelder i India. Det var vanvittige mengder mat på bordet. Fem gutter fra den indiske delstaten Karnataka og to norske jenter. Praten rundt bordet gikk på norsk, kannada og engelsk. Den samme morgenen hadde vi møtt igjen vår gode venn Bala. Han hadde vi ikke sett siden 2006, da han jobbet på PRESS-kontoret sammen med oss i fire måneder.

Bala har verdens herligste latter. Vi var og spiste sammen med ham og hans venner. De er alle tidligere barnearbeidere, og har gått lite på skole. Men de er ressurssterke og meget internasjonalt orienterte. Gjennom hard innsats har de lært seg engelsk. Deres internasjonale ambisjoner er ikke av den beskjedne sorten. Diskusjonene rundt bordet gikk om samarbeid og verdensredding. Samtidig svarte de på alle våre spørsmål om den indiske kulturen. De ler og mobber han med høyest kaste når vi spør om kastesystemet. At de har ansvar for å gifte bort søstrene sine synes de egentlig er litt stress, men de må ta det ansvaret familien gir dem. De kommer fra fattige familier, men har nå gode jobber. I indiske byer finnes både elendighet og fremgang.

Gutta i Bangalore er på Facebook. Det er ikke Manga. Han er veldig opptatt av IT, og har nå planer om å skrive bok om sitt liv. Men stasjonær PC og stadige strømbrudd er en lite heldig kombinasjon. Dessuten; tar man kvaliteten til nett-tilgangen på den nærmeste cybercafeen i betraktning så blir det neppe noen chatting med våre venner i Kutch med det første. Kanskje like greit. Så kan Manga og familien heller henge på sengene under trærne og skravle med de som kommer på besøk.

Oppholdet hos Manga var en studie i tradisjonelle samfunn. Å delta i bryllup og andre seremonier der gjestene sitter adskilt (med en vegg mellom) i henhold til kjønn føles rart når man kommer fra Norge. Kvinnenes manglende rettigheter gjorde meg til tider veldig trist. Samtidig hadde de et fantastisk fellesskap. Under bryllup og festivaler får de fri fra hverdagens harde arbeid. De kan være sammen, og slipper til og med mennenes strenge blikk. Kanskje er det til deres fordel at de får være for seg selv. Det finnes både positive og negative trekk ved det kjønnsdelte samfunnet.

De internasjonale drømmene vi ble innviet i hos gutta i Bangalore og verdien av det tradisjonelle samfunnet i Indias landsbyer er noen av våre viktigste opplevelser. Våre indiske venner har vist oss det de mener er viktig å se og å forstå i deres land. Vi har vært hjemme hos mange titalls familier. Forskjellen dem imellom er nesten like stor som avstanden til en norsk familie i rekkehus.

India kan fremstå som kaotisk, masete og uforståelig. Men med gode indiske venner er det så mye man kan lære. Vårt India er menneskene vi møtte der. Vi diskuterer allerede hvordan vi fortest mulig kan reise tilbake på besøk.