Drap som problemløsning

På en lokalbuss sitter ei jente på vei hjem fra skolen. Den hvite uniformen hennes er slitt, og et grønt slips henger litt på snei. Hun følger vekselsvis med på veien utenfor og på de to hvite turistene på bussen.

På neste stopp kommer fire menn i uniform på. Ved siden av soldaten ser jenta liten ut. Geværet hans er på størrelse med henne. Ei skolejente og en soldat på vei hjem. Barna på Sri Lanka er vant til bevæpnede menn.

Myndighetene på Sri Lanka sier at det er fred her nå. Men å definere fred er vanskelig. I to og en halv måned har vi bodd i et land der vi møter soldater og politi med våpen i gatene hver eneste dag. Det føles ikke som fred. De tapre heltedådene militæret utførte under krigen hylles på en rekke måter. På enorme bannere henger bilder av soldatene. Glorifiseringen av krig i etterdønningene av myndighetenes militære seier er enorm.

- Tre ganger har jeg fått bevist at det bare er å drepe lederne som fungerer, sa en meget oppegående singhalesisk mann til oss. Hans resonnement er viktig og interessant, skal man forsøke å forstå feiringen vi har vært vitne til. Hva er egentlig perspektivet til majoritetsgruppen, singhaleserne? Vi kan ikke generalisere, for den offentlige debatten er ikke fri. Annerledestenkende mennesker slipper ikke til med sine syn i media, og de kan heller ikke fremføre sine budskap andre steder uten fare for represalier. De menneskene vi har møtt kan imidlertid gi et innblikk.

Et grunnleggende element er at det har vært utrygt å leve på Sri Lanka i svært mange år nå. Den tamilske opprørsgruppa LTTE har vært kjent som en av de mest brutale geriljagruppene i verden. Denne geriljaen bestående av hovedsaklig hinduer og katolikker var de som begynte med selvmordsbombing (altså ikke muslimer, som i dag kanskje er mest kjent for denne grufulle angrepsmetoden). Vi har snakket med foreldre som lærte sine små barn opp i reglene for forsikring, i tilfelle de selv ikke skulle komme hjem fra jobben en dag. Ektepar som i mange år har reist i hvert sitt transportmiddel til og fra jobb, for å sikre at barna ikke blir foreldreløse dersom en buss eller et tog sprenges. Folk på vår alder har ikke opplevd noe annet enn krig. Frykt har vært en del hverdagen.

Etter at presidenten startet sitt prosjekt med å knuse LTTE, og klarte å ta livet av deres leder Prabhakaran, føler folk seg trygge. - Vi kan sende barna med bussen til skolen alene, forteller de. På spørsmål om hva fred betyr svarer mange sikkerhet. De svarer at fred betyr at de slipper å grue seg for å skru på radioen, i frykt for hva som kan ha hendt.

Å skrive om feiringen etter krigens slutt er problematisk. Det er umulig å si hvor mye av trommingen, flaggingen og dansingen som kommer av glede, og hvor mye som er initert av myndighetene. Men at folk utviste en reell begeistring vet vi. Kanskje kan det forstås slik: La oss si du har veldig vondt et sted. Smerten er der hver dag. Noen ganger større, andre ganger mindre, men den er det kontinuerlig i 26 år. Plutselig en dag er den borte. Du kan bevege deg fritt uten at det gjør vondt.

Vårt inntrykk er at singhaleserne følte seieren over LTTE som en frigjøring fra vedvarende smerte. Mange virket overrasket. Den nåværende presidenten er ikke den første som har forsøkt å knuse LTTE. Det har vært gjort mange forsøk, og tidligere har det ikke fungert. Denne gangen ble det meldt om at den ene tamilske byen etter den andre ble «frigjort». Men en endelig militær seier var det få som trodde på før den plutselig kom.

Denne nye situasjonen oppstod dagen etter at vi ankom Sri Lanka. Det at den var så overraskende, i kombinasjonen med den heftige propagandaen befolkningen utsettes for, tror vi er grunnen til at folk reagerte som de gjorde. At de plutselig hyllet både militæret og presidenten, og at ord som «fredsforhandlinger» ble sett på som bannskap; imperealistiske prosesser påtvunget Sri Lanka av vestens stormakter.

Denne oppdagelsen av krig som det eneste effektive middel mot uønskede tendenser i et land var også det som preget vår venns resonnement om tilintetgjørelse av opprørsgruppers ledere som eneste effektive løsning. - Tenk hvor mange liv som kunne vært spart om bare Prabhakaran ble drept for 20 år siden, sier han. De etiske prinsippene det foreleses om på universiteter verden over blir plutselig høyaktuelle: Hvor mange mennesker er det ok å drepe, for å hindre at andre blir drept i fremtiden? Regjeringen sier at tapene i løpet av denne krigen var nødvendige og akseptable. Det er en del av det militære spillet. Der sivile er brikker som feies av banen.

Vår venn vokste opp sør på Sri Lanka. Der er det ikke bare LTTE som har bidratt til voldelig konflikt. På begynnelsen av 70-tallet var arbeidsløsheten blant unge stor, og frustrasjon over fattigdom og mangel på muligheter bidro til oppbyggingen av den bevæpnede, marxistiske organisasjonen JVP, Folkets Frigjøringsfront. De forsøkte seg på statskupp i 1971, en operasjon som førte til et blodbad. Myndighetene slo ned på opprøret med voldsom kraft. Lederne ble drept eller satt i fengsel. - Etter det var det igjen rolig der jeg bodde, sier vår venn.

I 1987 var imidlertid JVP tilbake. Mange av lederne var løslatt fra fengsel, og de bygget seg opp igjen. Paramilitære grupper spredde frykt, ved blant annet å surre døde regjeringssympatisører fast til lyktestolper. Motoffensiven fra regjeringen var igjen voldsom, med kamper der mellom 20 000 og 60 000 mennesker ble drept. JVP ble uskadeliggjørt som militant bevegelse, og partiet ble forbudt. - Igjen ble det trygt og fredelig, forteller vår venn. Han gjennomlevde selv begge opprørene og fant blant annet sin fetter sprengt i stykker. Vi kan vanskelig forstå all volden han har vært vitne til.

Mens de ulike forsøkene på fredsforhandlinger ikke har ført til et trygt land har den siste militæroffensiven endret situasjonen i landet. - Hva skal jeg si? Tre ganger i løpet av mitt liv har jeg opplevd at krig er den eneste løsningen, sier han. Vår venn er høyt utdannet og er bare på Sri Lanka på ferie, han er bosatt i USA. Det er tydelig at han ikke liker sin egen konklusjon, men at det er den han har kommet frem til. - Som buddhist mener jeg at det er galt å drepe. Men dette er hva virkeligheten har vist meg.

Som vanlig velger vi å lytte og stille spørsmål, vi er ikke i posisjon til å kaste oss inn i en debatt. Men det som synes glemt i dette resonnementet, og som er lite diskutert, er hva denne troen på krig som den eneste løsningen gjør med dette landet. Akkurat nå er det fredelig. Men hva vil skje neste gang en konflikt oppstår? Neste gang en gruppe i befolkningen blir desperate av fattigdom, arbeidsløshet eller diskriminering? Den løsningen barn på Sri Lanka vokser opp med er våpen. De møter bevæpnede menn hver dag og går til skolen langs veier der bilder av de militære heltene henger. Når de er gamle nok til å lese avisen kan de se hvordan det er de som tar i bruk vold som kommer noen vei her i verden.

Politikere blir sett på med forakt. Det er ikke de som kan forandre verden. Men endring kan skapes gjennom vold og våpen. Er du tilstrekkelig desperat er det disse virkemidlene du må ta i bruk. De er lett tilgjengelige, og svært mange vet hvordan de skal brukes. En mann vi snakket med hevdet at for hver tredje lankeser finnes er det en som jobber med «security», i politiet eller militæret. Dette tallet er neppe helt korrekt, men det føles som om det er riktig; de uniformerte er på hvert gatehjørne. Hva skal de gjøre alle sammen, nå som krigen skal være over? Man skulle kanskje tro de mistet jobben. At antallet check-points (der man kontrollerer bagasje, kjøretøy og lignenede) reduseres, det ikke er nødvendig å ha væpnede menn på alle tog, osv. Men det ville ført til et enormt problem. Så myndighetene skal heller ansette flere i forsvaret! Sannsynligvis er det et forsøk på sysselsetting, men avisene sier ikke noe om hva alle disse menneskene skal gjøre.

Kan det bli fred i et land der så mye handler om krig? Er det sannsynlig at myndighetene endrer sin politikk rettet mot minoritetsgruppene så radikalt at de ikke lenger føler seg diskriminert i sitt eget land?

Vår venns resonnement følger en logisk tankegang. Men det overser fullstendig de underliggende problemene. Sri Lankas utfordringer knyttet til relasjonene mellom folkegruppene er der fremdeles. Språket er et enormt problem: Singhalesisk, majoritetens språk, brukes over alt. Kommer du til en politistasjon og bare snakker tamil når du ikke langt. Våre tamilske venner må ta oss med til havet når vi snakker om hvordan det er for dem å leve i Colombo. Bølgenes brus demper lyden av deres historier, så militæret ikke kan høre dem. For øyeblikket er Sri Lanka et relativt trygt land å ta bussen i. Men frihet finnes ikke for alle.

Vi har forsøkt å forstå de menneskene vi har snakket med. Se verden med deres øyne. Jeg tror at jeg forstår hva vår singhalesiske venn tenker. Krig har gitt konkrete resultater. Det har ikke fredsforhandlingene. Dette er hans perspektiv.

Mens jeg skriver dette sitter jeg på toget. Menn med våpen spør meg om bagasjen min. Utenfor vinduet er røde skilt med dødningehoder og varsel om at det kan være miner i området. Det er vanskelig å se for seg hvor voldsspiralen skal brytes; hvis våpen er det eneste svar som finnes. Vår singhalesiske venn mener at vi ikke kan forstå noe av krig, fordi Norge er et så fredelig land. På en måte må jeg si meg enig.

En liten jente og et enormt våpen. Jeg forstår det ikke.