The Art of Pishing

Det hele startet da sykkelen til Miriam punkterte. Vi skulle reise hjem fra skolen etter at siste bussen hadde gått. En sykkel og to mennesker med sekk er lite egnet for å komme seg hjem. En inder ville nok vært uenig med oss i dette, men det er en annen sak. Vi måtte be om hjelp. Gutta som jobber i kiosken på studiesenteret løste opp floka for oss. De bestilte en rickshaw, og mens vi ventet ble vi invitert inn på kaffe hjemme hos en av damene som også jobber for kulturstudier. Språkkunnskapene er litt begrensede, men et sikkert tema blant landsbyboerne er fisk. Det er en fiskelandsby, der alle mennene jobber med å fiske. Kioskgutta overrasket oss med at de først og fremst er fiskere, og at jobbinga på studiesenteret fra 07 til 17 bare er en ekstrajobb.

Hver morgen kl fem, og hver kveld, er de ute og fisker. Vi spurte om å få være med på fisketur. Det ble starten på en eksotisk opplevelse med mye forvirring og latter.

Vi møtte Thilager og Venget kl åtte, etter en lang studiedag og kokkekurs. Det er en interessant form for havfiske det her er snakk om. Glem Lofoten og store bølger. Denne aktiviteten minner mer om den man bedriver på innsjøer i Norge. Veldig enkelt forklart: Det er en «avstikker» fra Bengalbukta, som er delvis adskilt fra havet av en sandbanke. Det er altså sjøvann, men veldig rolig, og veldig grunt.

De lokale fiskebåtene består av tre palmestokker som er surret sammen. Oppå denne står man (ofte i bare trusa, men det er en annen historie), og man staker seg fremover ved hjelp av en lang pinne. Fire mennesker, hvorav to ikke-innfødte, på en sånn båt kunne fort blitt en ganske våt opplevelse. Så våre venner hadde et mer velegnet fartøy av type robåt uten årer å tilby oss.

Vel ute på vannet satte vi garnet (vel. Kanskje ikke akkurat vi, men vi var der hvertfall). Da det var gjort tok Venget frem en planke, og Heidi fniser til Miriam, på norsk: «Nå skal han sikkert skremme fisken!». Minnene fra fisketurer som barn stod klart for oss. De voksne som hvisker: «Hysj! Du må ikke skremme fisken. Ikke tramp i båten!». Før tankerekka var omme skvatt vi av et voldsomt plask. Venget tok planken og slo løs på vannet. Her skulle fisken skremmes inn i garnet! Først slo og plasket han litt generelt her og der, men deretter fulgte en mer målrettet jakt. For hvert vak i nærheten staket Thilager for harde livet, mens Venget slo og slo. Og fisken ble skremt! Til vår store begeistring dukket det opp både fisk, krabber og en enorm reke da garnet ble dratt inn over rekka.

Allerede på dette tidspunktet hadde vi vært ute og fisket under stjernene ganske lenge, og vi tenkte at det snart var på tide å vende tilbake til studiesenteret. Men det mest spennende med denne opplevelsen var at vi ikke på noe tidspunkt hadde peiling på hva som kom til å skje i neste minutt. Rammen var klar: Vi var på fisketur. Men utover det sørget mangelen på felles språk for at vi til enhver tid måtte tolke hva som var i ferd med å skje. Det var et klassisk tilfelle av total kulturforvirring. Mitt beste bilde av kryssende kulturelle forventninger er de to asylsøkerne som reiste til Bergen sentrum på julaften fordi de hadde hørt at det skulle være en stor festival. Folketommegater og stor festival er en stor motsetning i mange av verdens land. Hva kveldsfiske for disse fiskerne innebar ante vi ikke, og det føltes rart. Det slo meg at jeg meget sjelden, kanskje aldri, befinner meg i situasjoner der jeg ikke har den ringeste anelse om hva som skjer.

Det som skjedde var at det var tid for bål. Etter å ha satt ut garnet for andre gang gikk vi til land på stranda. Piknikteppe, bål, vann, bananer og potetgull ble tryllet frem. Venget spør Miriam: «Pish eating?». Miriam oppfatter spørsmålet som «appreciating?», og nikker iherdig. Frem kommer en middels stor fisk og den enorme reka, som kastes inn i flammene. Når reka er helt svartbrent tar Thilager den ut av bålet med bare hendene og titter på den. Vi er like storøyde som på hele resten av turen, og fascineres av denne måten å tilberede mat på. Reka og fisken smakte godt, selv om det var uvant å spise noe som ikke hadde noen form for krydder.

Den erfarne globetrotter ville her kanskje innvende at sjømat tilberedt på bål ikke akkurat kan klassifiseres som trygg mat. Kanskje spesielt når vi begge har hatt anfall av India-mage i nær fortid. Men ærlig talt! Vår karriere som indiske fiskere var kort og intens. Det er klart man skal kose seg med litt av fangsten mens man venter på at fisken skal forville seg inn i nett nummer to!

Rundt bålet ble begrensede kunnskaper i norsk, engelsk og tamil tatt i bruk, og vi fikk vite ganske mye om hverandre. Dessuten fikk vi se et ganske langt utdrag av en tamilsk komedie på Vengets mobiltelefon.

Det var ikke så mange fisk i nettet den andre gangen, men vi fikk inntrykk av at fangsten var ganske bra alt i alt. Vel tilbake på studiesenteret var klokka blitt halv ett om natta. Vi var lite lystne på å sykle hjem i mørket, og ba gutta om å bestille en rickshaw. «No, no. No rickshaw. Sleep here». I rekken av overraskelser fulgte altså at dette var en ekspedisjon som inkluderte overnatting. Det vi hadde sett for oss som en halvtimes fisketur utviklet seg til å bli et halvt døgn med eksotiske opplevelser som begynte i en båt under stjernene og endte med en kopp te på trappa i morgendisen.

Det er vanskelig å beskrive det ubeskrivelige. Håper at dere gjennom alle disse alt for mange ordene kan skimte konturene av vår virkelighet her. Vi har også noen bilder som vi vil dele.

Fisketur">

Frukthimmelen

Et absolutt høydepunkt for oss i India for tiden er frukten.

Det går mot sommer her, og med den kommer fruktsesongen. Forrige lørdag spiste jeg meg så mett på vannmelon at jeg nesten ikke klarte å bevege meg etterpå. Vi var på vei hjem fra Children's day på studiesenteret, og stoppet ved et av stedene ved veien som har tårn med vannmeloner. En gigantisk melon (til ca 4 kr) fikk såvidt plass i skolesekken min, som ellers var tom. Ganske mange kilo herlig smaksopplevelse, med andre ord.

Vi får fruktsalat til frokost, minibanan til mellommåltid og vannmelon til lunsj. Ellers spiser vi så mye frisk frukt som mulig. Lommekniv er meget nyttig! Vi har rikelig tilgang på forskjellige meloner, ananas, druer, papaya (med lime!), granatepler og bananer. Dessuten er mangosesongen så smått begynt, og det har vi gledet oss til siden før vi reiste fra Norge. To nye fruktfavoritter er jack fruit og bubbly mass. Førstnevnte er svært merkelig; det er en veldig stor frukt som er grønn og taggete på utsiden. Inni har den mange små deler som er kremgule, og hver av delene er det en stein i som må fjernes. Det er litt jobb å spise denne frukten, men smaken er god! Den kan beskrives som en krysning av ananas og banan. Bubbly mass er en annen stor frukt, som jeg ikke kan fatte og begripe hvor har fått navnet sitt fra. Smaken er som søt grapefrukt. Det er fint å bli kjent med nye produkter fra naturen som smaker godt!

Ny frukt, billig frukt og god tilgang på frukt er bra. Men det som utgjør det største skillet fra Norge er allikevel; sola. Dette er kortreiste produkter som har fått henge på treet og kost seg i sola til de er nesten modne. Det utgjør en stor forskjell fra frukten som legges i kasser mens den er helt grønn og har modningsprosessen sin på et skip på vei til nordligere strøk.

Vi føler oss heldige, og nyter det mens vi kan. Bortsett fra frukspising er det mye annet som skjer. Det er hovedgrunnen til at vi ikke har klart å følge opp ambisjonen vår om å legge ut korte, men hyppige, innlegg på bloggen. Vi får se om vi kan klare å være litt bedre på det i tiden som kommer. Det er mange ting vi gjerne vil skrive om.

Bilder fra Madurai

I Madurai tilbragte vi tidlige morgener med spennende ritualer i et av Indias største templer, vi fikk sydd klær hos skreddere, så tamilsk film på kino og var på Gandhi-museum. Bildene kan dere se her.


Tog og Madurai">

Endelig litt action

Forrige helg ville vi ut på tur. Vi valgte bestemmelsesstedet, Madurai, først og fremst fordi man kan kjøre tog dit. Tog i India er fantastisk, og forventningene våre var store.

I Pondicherry finnes det en enorm og prangende togstasjon, der det er ypperlig å kjøpe billetter. Grunnen til at det er ypperlig er at det nesten ikke er folk der, fordi det stort sett ikke går tog til Pondicherry. Så da vi skulle til Madurai med natt-tog måtte vi først gjennom en humpete tur med lokalbussen som tok omtrent dobbelt så lang tid som de 40 minuttene vi var forespeilet.

Vel fremme i Villapuram hadde vi fremdeles god tid til toget. Vi slo oss ned på laidies waitingroom som vi delte med noen nysgjerrige og blide indiske damer. De var veldig interesserte i å snakke med oss. Dessverre for oss ble kommunikasjonen noe enveis, ettersom de bare snakket tamil. Men vi delte bananene våre med dem, og tror at de var fornøyde med det.

10 minutter før vårt tog skulle ankomme kom det et tog inn på perrongen. Vi spurte noen hvilket tog det var, og fikk beskjed om at det ikke var vårt tog. Toget stod der en stund, og vi oppdaget at det var merket med strekningen vi skulle. Når vi da spurte noen andre om det var vårt tog fikk pipa en annen lyd. Vi løp langs det uendelig lange toget og fant til slutt vår vogn. Vi hoppet på og fant plassene våre. Men der lå det andre mennesker og sov. Vi stod der som spørsmålstegn, mens alle de andre passasjerene hadde en engasjert og høylytt diskusjon om problemet på tamil. En av damene forsikret oss om at det kom til å ordne seg, og sa at vi kunne sitte på hennes plass så lenge. Toget begynte å kjøre sakte ut av stasjonen. Vi var fornøyde med å i det hele tatt være på toget. Men plutselig snudde stemningen seg blant de som stod rundt oss, og de sa i kor: «Wrong train!». Mulighetene for å tenke seg om var små, ettersom toget allerede var i bevegelse. Vi spør desperat; er dere helt sikre?, og alle nikker ivrig. Så vi hopper av toget i fart, og ser det forsvinne ut av stasjonen. På en nokså tom perrong stod vi igjen med en følelse av å ha blitt utsatt for en effektiv måte å bli kvitt problemer knyttet til dobbeltbooking. Det var kanskje ikke feil tog allikevel?

Villupuram er en liten by med en stasjon. Klokka var halv tolv om kvelden, og vi visste ikke om det fortsatt gikk busser tilbake til Pondicherry. I 30 minutter satt vi på stasjonen i usikkerhet, eller egentlig med en slags sikker følelse av at vi ikke kom til å komme oss til Madurai! Vi forberedte oss på en natt på ladies restroom.

Men tolk aldri en inders hjelpsomhet i verste mening! Det viste seg at de på toget hadde rett. Vårt tog kom, riktignok noe forsinket, og konduktøren hadde våre navn på lista si. Sånn er India: komplikasjoner, språkproblemer, hjelpsomhet og forsinkelser. Men det går alltid bra til slutt!

Er det ikke godt å ha noen å hate?

En gruppe fred- og konfliktstudenter i krig med en indisk hushjelp. Det er ironisk.

En indisk dame har vært inne på et rom her vi bor. Der var hun kl seks om morgenen. En av de som bor på rommet våknet og så henne rote i en veske rett ved en seng. Ved lyden av en vekkeklokke forsvant hun raskt ut gjennom døren. Hun har vært inne på andre rom tidlig om morgenen også, og tilbringer visst mye tid på soverommene ellers. Det skulle ikke være nødvendig for å vaske gulv og tømme søppel.

Episoden førte til redsel, og kjennskap til den spredde seg som ild i tørt gress. Ingen har lyst til å våkne opp og se et fremmed ansikt over sengen. Det føles ikke bra. Men ettersom praten går utvikler situasjonen seg. Det er penger som er forsvunnet; både her og der. Det må det jo være hun som er skyld i. Hvis noe er stjålet kan det jo ikke være noen andre enn henne, de fleste av de 25 andre i huset er jo så hvite og uskyldsrene. Dessuten var det vel noen som hadde hørt at filmstudentene som bodde her før oss var blitt frastjålet penger? Djevelen males på veggen. Det er oss mot henne. At man bare kan sette slåen for døra sånn at ikke hun (eller andre) kan komme inn om natten synes som en alt for mild løsning. Rettferdigheten må skje fyldest.

De lokale ansatte ble informert og tok tak i saken. Desverre var huseierne bortreist, så det var tid til mange timer med konspirasjonsteorier før de ble informert. Diskusjonen gikk: Burde hun få sparken? Folk får sparken for langt mindre i India. Arbeiderrettighetene er ikke godt etablerte. Hva vil skje da? Kastes hun og familien ut i fattigdom? Vel. Det får være hennes sak. Her er det snakk om prinsipper. Vi vet ikke hvilke arbeidsoppgaver hun har, vi vet ikke hvilke regler hun er blitt gitt for når hun kan gå inn på rommene. Men hun har brutt de personlige grensene til en gruppe norske studenter. Det skulle hun ikke ha gjort.

Møtet med husvertene fyret opp under raseriet. De ble fortalt hva som hadde skjedd. Og de reagerte ikke! Ikke sa de henne opp på stedet, ikke slo de henne. Det virket som om de ikke syntes det var noen stor sak. Hvordan skal det tolkes? Som en enorm provokasjon. En gruppe med norske studenter har erklært krig mot en indisk hushjelp. Og når de henvender seg til sine allierte blir de møtt med en kald skulder. De er svikere. Konklusjonen? De var med på det! Det var de som ba henne gjøre det. Der hadde de nok en fin liten ekstrainntekt, ja.

Hva skaper og bidrar til eskalering av konflikter?
- Manglende vilje eller evne til å se andres perspektiv (finnes det kanskje en grunn til at det som har skjedd har skjedd?)
- Tillegging av De Andre onde hensikter (når hun var nede i en veske en gang har hun sikkert stjålet fra mange andre også)
- Devaluering av motstanderen (hun omtales nå som tjeneren)
- Tolking av alle handlinger og argumenter i verste mening (hun gråt under samtalen fordi hun er kynisk, de reagerte ikke fordi de er med på et komplott mot oss)
- Gruppetenkning. Kontinuerlige diskusjoner i en mer eller mindre homogen gruppe skaper stadig mer ekstreme synspunkter
- Kun fokusere på en dimensjon ved mennesker; de er gode eller de er onde, de er med meg eller de er mot meg (det høres kjent ut, gjør det ikke?)

Kanskje hadde det vært bra for alle å si; vi låser dørene om natten, og oppbevarer verdisaker på en trygg måte (som man ville gjort på et hotell i India). Så håper vi på det beste, og prøver å ha det hyggelig og oppleve spennende ting disse ukene, istedenfor å krige. Men det budskapet er vanskelig å nå ut med til en soldat i frontlinja. Det er dem og oss. Det er emosjoner og stolthet. Kanskje er det vanskelig å sikre alle verdisakene? I dette huset flyter det iPoder, penger, Pcer, klær og ting til en verdi av mange tusen ganger det en hushjelp i India kommer til å tjene i løpet av et helt liv. I India har vi nordmenn så mye penger at vi ikke vet hvor vi skal gjøre av dem. Når middag på restaurant koster under 14 kr holder studielånet langt. Men tenk om noen tar noen rupi fra oss? Det er bare å prøve seg. Du vil få svi.

Her i India lever de kasteløse under uverdige forhold, det er enormt mange fattige. Vi skritter pent forbi familier som lever på gata hver gang vi skal kjøpe mat. I går så vi en dame som ble banket opp av en mann midt på gata. Det er opprørende. Men hva går debatten om rundt bordet blant norske studenter i India? Hushjelpa. Djevelen. Hun som skal bekjempes.

Jeg skulle ønske at det var et rollespill. Det er et perfekt eksempel på det store deler av pensumet vårt forsøker å formidle. Med stereotypier og «oss mot dem»-tenkning drukner verden i konflikter. Nå også vi.

Det ble et langt hjertesukk fra meg denne gangen. Neste gang skal jeg skrive om noe morsommere.