Til ungdommen

På en smal vei mellom irrgrønne tebusker og en liten landsby er et stilas satt opp. Et enormt reklamebanner med bilde av en hvit dame og budskapet «Only party girls can apply» er spent over trestokkene. Plastikken gjør sitt beste for å hindre det kalde fjellregnet i å trenge gjennom. Uheldige utvalgte får allikevel en kald strøm av vann ned i nakken. På veien under presenningen står 200 ungdommer fra Sri Lanka. Våte føtter i små sandaler krymper seg i kulda. For en gangs skyld i løpet av en hel helg er gruppa stille. De lytter til to utrente sangstemmer som fremfører «Til Ungdommen». Vi er på fredsleir.

I den høyestliggende landsbyen i det lankesiske høylandet fant fredsaktivitetene sted denne helgen. Ungdommer fra ulike steder i regionen var samlet. Sammen diskuterte unge muslimer, tamiler og singhalesere hvordan de som ungdom kan bidra til å skape fred. Målsettingen med helgen var å skape en arena der de unge kan snakke, og også gjøre noe sammen. Organisasjonen vi jobber for nå driver mye med dugnadsarbeid. Ideen er at dersom man skaper noe sammen og gjør et arbeid der man er gjensidig avhengige av hverandre kan man lære hverandre å kjenne, og ødeleggende stereotypier kan brytes ned. Vår egen deltakelse i diskusjonene er naturlig begrenset av våre mangelfulle tamil- og singhalakunnskaper. Men å grave grøfter i regnvær var skikkelig fint. Vi stod på til gjørma nådde hårfestet. Til stor fascinasjon og begeistring fra de lokale.

En uke tilbragte vi i storbyen Colombo. Så bar det ut på landsbygda igjen, denne gangen den lankesiske. Nytt hjem hos familie med begrensede engelskkunnskaper. Vi begynner å bli gode til det nå. Å snakke i enkeltstavelser er obligatorisk. Henging på kjøkkenet fungerer alltid. Damene blir glade når vi interesserer oss for matlagingen, og sammen kan vi peke på grønnsaker og si det engelske navnet. Denne familien driver småskala jordbruk, og far i huset er rektor på en skole. De har mange flere ting og møbler enn vår familie i India, sannsynligvis er de nokså velbeholdne i forhold til andre i landsbyen og området rundt. De dyrker kjente arter; gulrøtter, purre, vårløk, avocado, jordbær (!) og rødbedter. Datteren i huset er tre år, og veldig beskjeden, bortsett fra når hun fremfører dans på stuegulvet. Dessuten ble vi kjent med nevøen til han vi bodde hos, som er den hippeste bonden vi har møtt. Han kunne spasert rett ut av en nike-reklame, og spiller gitar hver kveld. Men han bor altså i denne landsbyen, er bonde og litt usikker på hva internett er for noe.

Kort oppsummert: Fantastisk fjell-landskap, frisk luft, kulde, fred, ungdommer, fysisk arbeid, nye bekjentskaper og sprenging av egne grenser når det gjelder sang foran store forsamlinger. En bra helg!

Tilfeldige øyeblikk

Få uker i våre liv har vært så tettpakkede med inntrykk og opplevelser som de vi tilbragte hos Manga i Gujarat. Mange hundre av øyeblikkene har vi tatt vare på ved hjelp av vårt lille kamera. Et lite og tilfeldig utvalg av disse kan dere finne her.

Vår indiske familie

En økologisk opplevelse

Mangas gård overrasker stadig. Den er ikke stor etter norske målestokker. Litt bomull, mango, dadler og chikko-frukt er det som produseres for salg. Resten er til eget bruk. Mye av frukten og grønnsakene vet vi enda ikke navnet på. Men av kjente arter kan nevnes papaya, gulrøtter, guava, granateple, vannmelon og kokosnøtt.

Når Asbai skal trylle frem sin herlige mat er råvarene lett tilgjengelige. En liten runde rundt i hagen og den magiske masala-boksen med krydder er alt som trengs. Til brødet behøves mel. Vi tar med et bærenett til mølla og det fylles med varm, nykvernet hvete. Ris og linser kjøpes på samme måte hos den lokale kjøpmannen. Det er veldig sjelden plastikk medbringes til Mangas hus. Hvis man tenker på norske søppelbøtter er det utrolig at det går an. I Norge lever vi et liv pakket inn i plast.

Melk er en hovedingrediens i kostholdet. I grålysningen melker mor bøffelen. Vi våkner etter en natt under stjernene av at Manga gjennomfører sitt religiøse morgenrituale med røkelse og ringing i en liten bjelle. Når søvnen er gnidd ut av øynene er det tid for å lage surmelk. Et redskap som ganske sikkert blir vist frem under barnas dag på Maihaugen tas i bruk. Manga har stolt fortalt at dette er et moderne apparat. De har også et moderne sted å tenne ilden når de skal lage mat. Det gir mening og høres rart ut på en gang. Ideen om modernitet følger en lineær tankegang. Dette redskapet er videreutviklet fra noe de hadde før, og kan dermed betegnes som moderne. Men hadde en dørselger dukket opp med denne nyvinningen på en norsk gård ville modernitetsargumentet antagelig fått lite gjennomslag. Om det er moderne eller ikke er imidlertid ikke så interessant. Vi får laget surmelk, og til gjengjeld trent litt.

Gjenbruk er et kjennetegn ved gode naturvennlige løsninger. Hos Manga er vannet et godt eksempel. Brønnen hans går mange spa-dusjer en høy gang. Vannet pumpes inn i et stort basseng der det er drikkevann, så renner det ned i et andre basseng der vi bader. Liter på liter med flommende grunnvann er fantastisk! Det hadde vært elendig ressursbruk om det bare var for vårt velbehag. Men ut fra bassenget går vannkanaler, så vannet renner videre ut til avlingene. Slik vanning er helt nødvendig for at det skal være mulig å dyrke noe i et så tørt område som Kutch.

Da mamma var på besøk i Pondicherry var vi på et økologisk luksushotell ved sjøen. Vi bodde i bambushytter, og alt fra shampo til mat var økologisk produsert. Det var et herlig sted. Enkelt og behagelig på samme tid. Etter noen uker på den indiske landsbygda står det tydelig for oss hvordan historien går i sirkler. Manga og familien lever midt i en økologisk opplevelse uten at de betaler tusenvis av rupi per natt for det. Det er livet deres. Mens det økologiske luksushotellet helt tydelig jobbet veldig hardt for å sikre økologien så lever mange småbrukere i India i pakt med naturen helt av seg selv. Moderniseringa og industrialiseringa har ikke nådd ut til alle hjørner av det rurale India enda. En reise mellom by og land er også bevegelse i tid. De store forskjellene fremtvinger mange tanker om hvem som egentlig lever et godt liv. Fordelene og ulempene ved tradisjonelle og moderne samfunn er vel noe av bakgrunnen for at urbane folk i vesten nå etterspør lokalprodusert mat.

Oppholdet hos Manga gir mye innsikt inn i det vestlige forbrukersamfunnet. Det er liten tvil om hvilken levemåte naturen hadde valgt for menneskene, dersom den hadde noe den skulle sagt. Men det vet vi jo at ikke er tilfellet. Desverre må denne hyllesten av det enkle liv ende pesimistisk. Samfunn som Zarpara spises levende av enorme fabrikker. De kommer fra alle kanter. Her har de drevet landbruk i tusenvis av år. Om hundre år ligger det i verste fall en fabrikk her. I beste fall et økologisk luksushotell.

Verdens ende er i Andra Pradesh

På et jorde utenfor landsbyen Zarpara finner en kulturkollisjon sted. En rabbari-familie har slått seg ned her. De er et nomadisk folk som gjeter dyr og bor der det til enhver tid finnes gress. Akkurat nå nærmer regntiden seg. Det vil si at det er så tørt i skogen at det ikke finnes beite. Derfor har de kommet til stedet der vi bor og spurt bøndene om de kan holde til her noen dager.

De er et eksotisk folk å møte. Med enorme øreringer og tatoveringer over hele kroppen ser de ut som noen som hører hjemme i en TV-dokumentar, ikke i virkeligheten. Klesdraktene og kroppspynten gir assosiasjoner i retning kannibal-karikaturene i Pondus. En nokså søkt kobling, ettersom rabbariene er vegetarianere. De lever av melk og chappatti.

Vi møter en familie på fem. Alle tingene de eier har de satt utover et område på et par kvadratmeter; det er ikke så mange eiendelene. De sover under åpen himmel på to senger. Når de beveger seg fra sted til sted puttes sengene, resten av bagasjen og barna på kamelene. I tillegg til to kameler har de noen kuer og omtrent 200 sauer og geiter. I et India der mobil og TV er på vei til å bli like vanlig og viktig som i Norge bor disse menneskene på et jorde. De har ingen elektrisitet, ingen lommelykter. Vi føler at vi har levd et enkelt og ruralt liv på gården. Men det finnes tydeligvis folk som lever mer ruralt og enklere.

På vei for å møte rabbariene var vi litt bekymra for dyrehage-følelsen. «Her kommer de hvite menneskene som skal se på undertvikla folk i rare klær», liksom. Men det viste seg raskt at frykten var ubegrunnet. Denne lille familien fikk jo en turistattraksjon trampende inn i sin egen stue. Oss. De var minst like sjokkerte over våre liv og klesdrakter som vi var over dem.

De hadde aldri pratet med hvite mennesker før. Fra tid til annen er de inne i byen for å kjøpe noen ting og ta nye tatoveringer, og der hadde de sett noen som var hvite i huden. Men de hadde aldri hatt direkte kontakt. Vi blir presentert for dem som venner av Manga fra Norge. Etter en stund kommer spørsmålet om opprinnelsessted opp igjen når moren spør; «Hvor er de fra? Andra Pradesh?». Det virker som om det er det fjerneste stedet hun kan komme på. Andra Pradesh er en delstat et stykke lenger sør i India. Med denne målestokken ble det noe komplisert å svare da de spurte hvor langt det er herfra til til der vi bor.

Rabbariene praktiserer barneekteskap. I august er det tid for at denne familien skal gifte bort sin 12 år gamle datter. Vi er invitert i bryllupet, og har lovt å stikke innom om vi skulle være i nærheten. Barn som er forlovet og gift gir oss en dårlig følelse. I bryllupene vi har vært i ser jentene så ufattelig triste ut. Det er rart å tenke på at jenta som smiler og stirrer på oss snart skal være i et ekteskap. Men de er minst like sjokkert over oss. Er de ikke gift? Har de ikke barn? De ser jo ut som om de er 40 år gamle. At de er 24 nekter vi å tro. Har ikke foreldrene deres tenkt til å ta ansvar for å gifte dem bort? De må virkelig ha noen ubrukelige foreldre. Og hvordan er det egentlig de ser ut? Med bukser og uten smykker ser de ut som menn.

Mørket senker seg rundt oss. Sønnen i familien setter opp et gjerde rundt dyrene for å holde dem samlet. Vi har fått servert te med geitemelk, og nå er eldstedatteren i ferd med å tilberede kveldsmåltidet. De har sett postkort med bilder fra Norge og diskutert heftig. Etter å ha samlet dyra står sønnen og ser på oss. Han henvender seg til vår vert og tolk, og sier; «Hvor er de fra? Andra Pradesh?».

Det er vanskelig å dømme hvem som fant dette møtet mest eksotisk. Det fine var at relasjonen på sett og vis var i balanse. De stirret på oss, og vi stirret på dem. Et møte mellom to verdener. Nye tanker og kunnskap. En kulturkollisjon av den gode sorten.

Isolasjon

Vi har valgt å isolere oss. Til bursdagen sin fikk Miriam en helg på fint hotell. I kolonial luksus har vi nå vært i Colombo i nesten et døgn uten å se noe av byen. Det var helt nødvendig. Vi har vært skitne og ikke hatt toalett i nesten en måned. Vi har ikke levd med en indisk familie, men i den. Hvis dere forstår forskjellen. Privatliv slik vi kjenner det er et vestlig fenomen. Nå er vi vant til å sove midt blant folk som holder på alle mulige slags andre aktiviteter. Hver dag har vi hatt store grupper med barn og voksne som har som sin hovedaktivitet å studere oss fra topp til tå.

Derfor kan vi ikke ta flere inntrykk nå. Hvite mennesker, vestlig mat og TV er tema for denne helgen. På mandag skal vi møte Sarvodaya, organisasjonen vi skal jobbe for her på Sri Lanka. Fra da av er det tilbake til treff med nye mennesker, kulturelle møter og lange arbeidsdager. Den store reisen skal fortsette langs støvete veier. Vi må bare lade batteriene først.

Her på bloggen kommer det til å komme flere oppdateringer fra India. På grunn av tett program, manglende elektrisitet og fravær av internett har innleggene blitt skrevet i en bok for hånd, og ikke kommet lenger. Men vi regner med at rekkefølgen ikke spiller så stor rolle for dere. Så de kommer nå i etterkant.

Forøvrig må ingen bekymre seg over at vi befinner oss på Sri Lanka. Krigen er langt fra oss, og alle de vi har snakket med sier at Colombo er tryggere enn på lenge. Vi gleder oss til to måneder i dette vakre landet.