Verdens ende er i Andra Pradesh

På et jorde utenfor landsbyen Zarpara finner en kulturkollisjon sted. En rabbari-familie har slått seg ned her. De er et nomadisk folk som gjeter dyr og bor der det til enhver tid finnes gress. Akkurat nå nærmer regntiden seg. Det vil si at det er så tørt i skogen at det ikke finnes beite. Derfor har de kommet til stedet der vi bor og spurt bøndene om de kan holde til her noen dager.

De er et eksotisk folk å møte. Med enorme øreringer og tatoveringer over hele kroppen ser de ut som noen som hører hjemme i en TV-dokumentar, ikke i virkeligheten. Klesdraktene og kroppspynten gir assosiasjoner i retning kannibal-karikaturene i Pondus. En nokså søkt kobling, ettersom rabbariene er vegetarianere. De lever av melk og chappatti.

Vi møter en familie på fem. Alle tingene de eier har de satt utover et område på et par kvadratmeter; det er ikke så mange eiendelene. De sover under åpen himmel på to senger. Når de beveger seg fra sted til sted puttes sengene, resten av bagasjen og barna på kamelene. I tillegg til to kameler har de noen kuer og omtrent 200 sauer og geiter. I et India der mobil og TV er på vei til å bli like vanlig og viktig som i Norge bor disse menneskene på et jorde. De har ingen elektrisitet, ingen lommelykter. Vi føler at vi har levd et enkelt og ruralt liv på gården. Men det finnes tydeligvis folk som lever mer ruralt og enklere.

På vei for å møte rabbariene var vi litt bekymra for dyrehage-følelsen. «Her kommer de hvite menneskene som skal se på undertvikla folk i rare klær», liksom. Men det viste seg raskt at frykten var ubegrunnet. Denne lille familien fikk jo en turistattraksjon trampende inn i sin egen stue. Oss. De var minst like sjokkerte over våre liv og klesdrakter som vi var over dem.

De hadde aldri pratet med hvite mennesker før. Fra tid til annen er de inne i byen for å kjøpe noen ting og ta nye tatoveringer, og der hadde de sett noen som var hvite i huden. Men de hadde aldri hatt direkte kontakt. Vi blir presentert for dem som venner av Manga fra Norge. Etter en stund kommer spørsmålet om opprinnelsessted opp igjen når moren spør; «Hvor er de fra? Andra Pradesh?». Det virker som om det er det fjerneste stedet hun kan komme på. Andra Pradesh er en delstat et stykke lenger sør i India. Med denne målestokken ble det noe komplisert å svare da de spurte hvor langt det er herfra til til der vi bor.

Rabbariene praktiserer barneekteskap. I august er det tid for at denne familien skal gifte bort sin 12 år gamle datter. Vi er invitert i bryllupet, og har lovt å stikke innom om vi skulle være i nærheten. Barn som er forlovet og gift gir oss en dårlig følelse. I bryllupene vi har vært i ser jentene så ufattelig triste ut. Det er rart å tenke på at jenta som smiler og stirrer på oss snart skal være i et ekteskap. Men de er minst like sjokkert over oss. Er de ikke gift? Har de ikke barn? De ser jo ut som om de er 40 år gamle. At de er 24 nekter vi å tro. Har ikke foreldrene deres tenkt til å ta ansvar for å gifte dem bort? De må virkelig ha noen ubrukelige foreldre. Og hvordan er det egentlig de ser ut? Med bukser og uten smykker ser de ut som menn.

Mørket senker seg rundt oss. Sønnen i familien setter opp et gjerde rundt dyrene for å holde dem samlet. Vi har fått servert te med geitemelk, og nå er eldstedatteren i ferd med å tilberede kveldsmåltidet. De har sett postkort med bilder fra Norge og diskutert heftig. Etter å ha samlet dyra står sønnen og ser på oss. Han henvender seg til vår vert og tolk, og sier; «Hvor er de fra? Andra Pradesh?».

Det er vanskelig å dømme hvem som fant dette møtet mest eksotisk. Det fine var at relasjonen på sett og vis var i balanse. De stirret på oss, og vi stirret på dem. Et møte mellom to verdener. Nye tanker og kunnskap. En kulturkollisjon av den gode sorten.