Fresh, freshere, freshest

Bortsett fra å jobbe er det ikke så mye å finne på i området her vi bor. Men et slitent 80-talls helsestudio finnes. Der har de en badminton-hall som vi spretter rundt i tre ganger i uka. Vi kan ikke en eneste regel, men blir svette allikevel.

Brød på boks og japansk bistand

Den japanske tilstedeværelsen på Sri Lanka er veldig synlig. Japanerne liker godt å sette opp veldig store skilt på steder der det er penger fra deres land som er brukt. Ettersom landene har en tett relasjon og Japan er Sri Lankas største donor er det mange skilt. Derfor vet vi at etter tsunamien bidro Japan med å bygge enorme Buddha-statuer langs hele kysten.

Om det var statuer tsunami-ofrene trengte er ikke godt å si. Vi synes det virker litt merkelig, men har vel lite vi skulle sagt. Vår manglende religiøse tilknytning skaper reaksjoner på denne kanten av jorda. «What is your religion?», hvisket en gutt til meg mens vi var publikum under en kulturkveld. «I have no religion», hvisket jeg tilbake. «No religion? Something is wrong!», ropte den 16 år gamle, kule guttungen ut til hele forsamlingen.

Japan og Sri Lanka har altså religionen til felles. Det er et sterkt bånd. Dessuten var Japan med på å forsøke å skape fred her på øya sammen med Norge. Men mens mange lankesere har lagt Norge for hat ser det ikke ut til at Japan er stilt til ansvar på samme måte. Det ser vi tydelig når vi reiser sammen med vår amerikanske venn Masumi. Hennes familie på morsiden kom til USA fra Japan for fire generasjoner siden, mens farens familie har røtter i Europa et sted. Hun snakker ikke japansk, men morens gener har bidratt til at folk i Afrika påstår at hun er fra Kina, mens de her takker henne for alt det gode Japan gjør. At hun er amerikaner vil de ikke høre snakk om. Etter å ha kartlagt Masumi lurer de på hvor hvitingene er fra. Vi har vendt oss til de mange rare ansiktsuttrykkene når vi avslører vårt opprinnelsesland, men Masumi synes fremdeles reaksjonene vi får har stor underholdsningsverdi. Noen vil gjerne mene mye om Norge og Soilhaim, mens andre skjønner at det kanskje kan lønne seg å tie dersom de skal ha håp om å selge oss mat/kokosnøtt/hotellrom eller annet. Den mest ekstreme vi har møtt var en selger i Polonnoruwa. Han sa klart og tydelig fra om at han var klar til å ta livet av Erik Solheim; ”He is my worst enemy”. Etterpå lurte han på hvorfor i all verden vi ikke ville kjøpe hans treboks med et magisk rom. Vi føler oss lite forpliktet til å svare for alt Norge har gjort og ikke gjort for Sri Lanka, men synes det kan være grenser for uforsonelig holdning.

Denne uka fikk vi en gruppe av japanske Sri Lanka-entusiaster som naboer. Vi bor på et gjestehus der fire rom deler to bad, og en tett relasjon til naboene er ikke til å unngå. Japanerne hadde vært på en ukes rundreise, og virket både begeistret og sjokkskada. De hadde nemlig tilbragt en hel natt i en landsby uten strøm! Grunnen til det ukeslange besøket var at fagforeningen de representerte støtter noen av prosjektene til organisasjonen vi jobber for. Hun som snakket best engelsk kom fra et kosmetikkfirma som blant annet produserer en meget spesiell maskara som holder i vann opp til 38C, og som vi aldri har hørt om enda Norge visstnok er et stort marked. Det så ikke ut som om hun oppholder seg så mye på landsbygda til vanlig. Men de var såpass fornøyd med det de hadde fått se at de bestemte seg for å fortsette støtten.

Deres gode dyder stoppet imidlertid ikke der. Det var jo sånn at de hadde vært ute på en lang reise, som skulle avsluttes med direktefly hjem den samme kvelden. Derfor hadde de en del ting til overs som de hadde brukt underveis og som de ikke kunne ta med hele veien hjem igjen. Et impulsivt og meget målrettet bistandsprosjekt med to slaskete, norske jenter som mottagere ble umiddelbart satt i gang. Den japanske solidariteten førte til at vi med et smil måtte ta imot fem pakker japansk slankekjeks, tre pakker papirtørkler, en notatbok, en myggspiral med tilhørende stativ, shampo og balsam, våtservietter, tørket frukt, en pakke med 30 plastikkposer, to tørkestativ og sist, men ikke minst; to bokser hermetisk brød. Gjenstander med varierende nyttighetsgrad, med andre ord.

Vi har sett den japanske tilstedeværelsen på Sri Lanka siden vi kom hit. Nå har vi også fått føle den.

Completely Off Season

Turister er et sjeldent dyr på Sri Lanka for tiden.

Å være på steder der det ofte er veldig mye folk på tidspunkter da det er nesten folketomt har jeg alltid likt. Da jeg var liten elsket jeg Tusenfryd i småregn. Ingen kø, og ikke noe mas. Perfekt! Hvordan kan folk finne på å reise med barn til fornøyelsesparker i strålende sol? En hel dag i kø med grining er ikke noe å trakte etter, synes jeg.

Sånn sett har jeg fått det akkurat som jeg vil på denne reisen. Hvor enn vi kommer er det tomt for folk. De ansatte trekker på skuldrene og sier «completely off season». Fullt er et fremmedord for hotellene på Sri Lanka i disse dager. Når vi i helgene har reist ut på tur har vi stort sett hatt hele hoteller for oss selv.

Forrige helg var vi på safari og så langt flere ville dyr enn hvite mennesker. Denne helgen besteg vi Sigiriya Rock, av noen beskrevet som Sri Lankas største turistattraksjon. Det er en spektakulær opplevelse. 180 meter rett opp fra bakken står steinen. På denne fant buddhistene det for godt å etablere et kloster for 2300 år siden. Etter dem kom visstnok kong Kassapa, en myteomspunnen historisk figur, og etablerte et palass på samme sted. Det er en fin tur opp, og utsikten er fantastisk. Å komme seg ned må man regne med at tar omtrent 2 timer, opplyste Lonely Planet oss om. Vi brukte 15 minutter.

Faktum er at Sri Lanka er som skapt for turisme. Øya er liten, og det er enkelt å komme seg rundt. I løpet av et par timer kan man reise fra fantastiske strender ved kysten opp i frisk luft og fjell-landskap i høylandet. Hvor enn man drar er naturen vakker. Den byr på tropiske frukter og ville dyr. For de kulturelt interesserte finnes tradisjonell sang og dans, samt en god dose historie innenfor ruinene i de gamle byene.

Øya er så behagelig og oversiktlig at vi mistenker dette for å være årsaken til at det er så ufattelig mange bistandsprosjekter her. Det er enkelt og greit å drive bistand i dette landet. Du kan reise til en landsby, se at de trenger sanitæranlegg, sykehus, skole eller [putt inn fritt valgt interessefelt] og gi dem dette. Mens du hjelper de fattige kan du bo i Colombo og spise middag på femstjerners restauranter hver dag, for de er både billige og lett tilgjengelige. Uansett hvor landsbyen du velger å «hjelpe» ligger kan den nås på under en dags kjøring i en snasen bil.

Dette er i stor kontrast til India. Hvor i all verden skal man begynne? Fattigdommen er så stor og så synlig. Hvor enn du bor kan du ikke skjerme deg fra den. Byene er alt for store og støyete, på landsbygda har de ikke de fasilitetene en vestlig bistandsarbeider vil ha. Hva enn du prøver å gjøre vil du oppleve at det bidraget du yter vil innebære en minimal forandring. Du vil fremdeles ha millioner av fattige rundt deg hver dag.

Å redde de fattige i India kan synes umulig. Å utvikle Sri Lanka derimot virker oppnåelig.

Men tilbake til turismen. Det er mange grunner til at det ikke er turister her nå. En grunn er at det faktisk ikke er sesong. Turistene pleier å komme i august og i perioden desember – februar. Men utover dette er det jo slik at det ikke akkurat er reklame for Sri Lanka som ferieparadis som har rullet over TV-skjermene i vesten det siste året. De fleste turistene som kommer hit nå velger å besøke landet fordi de allerede har en eller annen relasjon hit.

Forskjellen på Tusenfryd og Sri Lanka er at jeg ikke er så bekymret for om Tusenfryd går rundt. Som turister her til lands får vi imidlertid livene til de som er avhengige av turismen tett på kroppen. Desperate familiefedre- og mødre som trenger den inntekten de ikke får når det ikke turister her. Plutselig kjøper vi tjenester vi egentlig ikke har bruk for. Fordi det ikke er noen andre her. Samtidig tenker vi på hva det vil gjøre med Sri Lanka dersom det blir varig fred, og turismen eksploderer (noe samtlige i denne industrien forventningsfult venter på). Turisme er jo ikke nødvendigvis et gode. Kanskje kan landet få en god og viktig inntekt fra utenlandske besøkende. Det krever imidlertid en god og bevisst politikk som begrenser mulige skadevirkninger, og som sørger for at ikke pengene havner hos alle andre enn lokalbefolkningen. Men det er lite som tyder på at det er slike ting myndighetene jobber med om dagen. De har fremdeles hendene fulle med feiringen av en krig de har vunnet.

Hvor lenge turistattraksjonene på Sri Lanka vil stå øde er uvisst. I likhet med fremtiden til resten av landet.

Norske talenter (and an American Idol)

Vi har debutert som manusforfattere.

Etter en lang helg med mye turisme var vi mandag morgen klare for nye arbeidsoppgaver. Vi bor på Moratuwa, som er Sarvodayas hovedkontor, så det er også her vi jobber. Etter å ha fullført de prosjektene vi holdt på med forrige uke var vi ikke sikre på hva denne uka ville by på. I løpet av tiden vi har vært her har vi blant annet jobbet som sekretærer for organisasjonens øverste leder, redigert fredsbrigadens strategi og utviklet organisasjonens økoturismesatsning. Man kan trygt si at vi er plassert i kategorien altmulig-damer. Det er spennende og bra!

Dagen begynte med at vår kontaktperson Bandula spurte om vi hadde planer etter lunsj. Han hadde nemlig fått en forespørsel fra mediaenheten. De holdt på med å lage en film, og trengte noen som var veldig gode i engelsk til å lese inn fortellerstemmen. Vel vitende om at kategorien «veldig god i engelsk» betyr noe annet på Sri Lanka enn i Norge sa vi at vi selvfølgelig kunne bidra. Men kanskje vi bare kunne gå dit med en gang, ettersom vi ikke hadde noe spesielt å gjøre før lunsj? Nei. Det skulle være etter lunsj. Ok. Skal vi komme til ditt kontor kl ett da? Nei. Halv to er bedre. Javel. Vi kommer halv to.

Mannen fra mediaenheten var lettere rødsprengt i øynene og veldig fnisete. Sammen med redigeringsmannen hadde han sittet oppe de fire siste nettene med filmen, og ikke fått spesielt mye søvn. Men nå var det tid for siste hånden på verket; filmen skulle være ferdig og vises dagen etter. Den dokumenterer et vellykket prosjekt gjennomført i etterkant av tsunamien. 16 timer med råmateriale var redigert ned til 15 minutter, sånn ca. Helt ferdig var det vel ikke, men nesten.

Etter å ha blitt introdusert for filmens tema, lest litt informasjon og sett på deler av det nesten ferdige produktet stusset vi fremdeles litt på hva vår oppgave skulle være. Jeg gikk fra en lettere bekymring for uttalen av stedsnavn som Andaragasgaya og fremmede engelske ord til å lure på om det i det hele tatt fantes noe å lese opp.

Sakte, men sikkert kom det frem at det egentlig ikke eksisterte noe manus. En brosjyre om prosjektet og et usammenhengende word-dokument var det vi fikk i hendene. Da var klokka tre, og vi trakk pusten dypt og tenkte at dette skal gå bra. Er dere klare for å jobbe? Spurte mediamannen. Jepp!, svarte vi. Han trakk litt på det. Vi så på klokka og forstod. Klokka tre er det er tetid. Visse rutiner må tross alt gjennomføres.

Vi hadde aldri hørt om prosjektene det dreide seg om før, og føringene fra prosjektlederen var relativt vage. Hver gang vi spurte om hva han ville at en bestemt del skulle inneholde begynte han å lete etter et ark som var forsvunnet. Det fantes ingen oversikt over hva bildene i filmen viste, slik at vi kunne få teksten til å passe sammen med bildene. Altså snakker vi lotto. Vil noen regne ut sjansen for at filmens visuelle del forklares av fortellerstemmen når bildene og teksten ikke er koordinert?

Da vi gikk til middag kl halv åtte var en del av manuset skrevet. Forhåpentligvis var det ikke alt for mange faktafeil, men gudene må vite om teksten formidlet det som var meningen med filmen. Vi var klare for en ny økt etter en porsjon rice and curry. Det var da den reddende engelen dukket opp. Hun var kledd i en begredelig stygg nattkjole fra Kamerun, og smilte da hun spurte om hun kunne få være med på jobbinga. Masumi er vår nye venn fra USA. Hun er skikkelig god i engelsk. Og dessuten har hun masse pågangsmot.

Vi skrev og Masumi språkvasket. Formuleringer om mangrover, bio-shields, disaster management og empowerment fant veien til vårt manusdokument. Med vår amerikanske venn på laget slapp vi til og med å lese inn. Det føltes godt da klokka var ett på natta. Evnen til god uttale på et fremmed språk styrkes ikke ettersom timene går.

Vi fikk mange spennende diskusjoner underveis. Masumi har like lite erfaring med film som oss. Men vi var alle enige da hun rettet litt på brillene og sa «Jeg tror kanskje det er vanlig å skrive manuset først, og så legge på bildene etterpå».

Mediamannen kom ut fra redigeringsrommet med jevne mellomrom og spurte «Når vil dere legge dere?» (kl. 21), «Hva med tiden?» (kl. 00) og «Er dette en god tid?» (kl. 02). «Jada. Dette er en god tid», smilte vi. Det var tydelig at han gjerne ville gi oss muligheten til å gå. Men da hadde han jo vært i det man på godt norsk kan kalle deep shit. Så han nøyde seg med å høre våre betraktninger om tiden fra tid til annen. Fnisingen hans ble høyere ettersom tiden gikk og sukkerinntaket fra kjeks gikk opp. Vi hadde en lavenergi-periode i elleve-tida, men deretter gikk det bedre. Som så mange organisasjonsarbeidsnetter før.

Vi kom oss i seng i tre-tida. Fornøyde med et godt dagsverk, men tvilende til at publikum ville få spesielt mye ut av filmen. Hvorfor venter man med de viktigste oppgavene til slutt? Hvordan kan det ha seg at når man har laget et magasin (som vi er mer kjent med fra før) mange ganger så er det den siste helgen man kommer på at man trenger en skikkelig bra forside?

Dere må ikke tro at alt i denne organisasjonen går på halv tolv. Den er faktisk en av de mer velfungerende av sitt slag vi har vært borti. Utrolig mange prosesser og prosjekter foregår paralellt. Da er det ikke til å unngå at det dukker opp en og annen krise innimellom. Vi har nå blitt de som prøver å redde inn prosjektene som er på vei til å gå skikkelig skeis. Om det er redding eller skadereduksjon vi holder på med kan diskuteres. Men det virker som om en del desperate sjeler er meget takknemlig for at vi bidrar med arbeidsinnsats. Det er bra. Da utgjør det faktisk en forskjell at vi er her.

Filmen skal vi ta med hjem som et souvenir. Vi gruer oss litt til å se den. Men ryktene sier at filmvisningen i dag tidlig gikk som planlagt. Folk var veldig imponerte. Så vi får vel si oss fornøyde. Vi skrev et 15 minutters filmmanus på åtte timer. Et bra dagsverk.

Østens visdom

Her i Asia mangler det ikke på gode råd. Gamle og nye bekjentskaper har til enhver tid noen tanker om hva man bør eller ikke bør gjøre. Noen ganger nikker vi og smiler til de velmenende ord, mens vi andre ganger reagerer med vantro. Jeg samlet sammen noen av visdomsordene til min fetters konfirmasjon, ettersom enhver konfirmasjon må inneholde et visst nivå av gode råd og formaninger. Nå som den eksklusive informasjonen først er samlet må den jo også deles på verdensveven. Det er nok en og annen som kan ha noe å lære.

Oppskriften på et lykkelig liv:
1.Ikke spis vannmelon hvis du er blitt bitt av hund. Vanlig melon er greit.
2.Drikk kaffe med lime når du er kvalm
3.Hvis du er hvit i huden bør du ikke spise reker. Sats på fisk.
4.Ikke spis joghurt om kvelden, for da blir du kald innvendig
5.Hvis du er overopphetet; ta en våt klut på magen
6.Ikke spis mat på restaurant; det gjør deg veldig tørst
7.Ikke gå ute etter middag, for da kan det hende noen smatter når de ser deg
8.Ikke gå inn i et hinduistisk tempel med bare en fotlenke. Da tror de at du er prostituert.
9.Lag alltid mat på bål. Da blir den best.
10.La det ikke gå for lang tid før foreldrene dine finner en passende ektefelle til deg
11.Vask alltid klærne dine med blå såpe
12.Skal du ta tog i den indiske fellesferien må du bestille i god tid
13.En elektrisk takvifte er en glimrende bryllupsgave, dersom man har råd til det. Plan B er en koffert. Som også er greit.
14.Ikke bruk sykkel. Det er dårlig for ditt rykte.
15.Hvis du bruker ordboka som sengelektyre blir du god i engelsk
16.Såpe virker ikke når vannet er salt
17.Ikke dra på fisketur. Men mindre du kan svømme.

Hvis du ikke er blitt smartere etter disse rådene så er det nok deg, ikke tipsene, det er noe galt med.

Vårt India

Hennamalingen på armene våre er nesten forsvunnet. Tynne streker i mønstre, påført i den dypeste konsentrasjon av Mangas eldste datter. Våre 3,5 måneder i India tilhører fortiden, og vi er langt inne i en ny virkelighet.

Vi hadde ikke ryggsekkturisme som mål for oppholdet, og det ble det også lite av. Det vi kommer til å huske best er våre indiske venner. Vi har både fått henge med urban og liberal storbyungdom, fiskere og småbønder.

På en restaurant i millionbyen Bangalore hadde vi en av våre fineste kvelder i India. Det var vanvittige mengder mat på bordet. Fem gutter fra den indiske delstaten Karnataka og to norske jenter. Praten rundt bordet gikk på norsk, kannada og engelsk. Den samme morgenen hadde vi møtt igjen vår gode venn Bala. Han hadde vi ikke sett siden 2006, da han jobbet på PRESS-kontoret sammen med oss i fire måneder.

Bala har verdens herligste latter. Vi var og spiste sammen med ham og hans venner. De er alle tidligere barnearbeidere, og har gått lite på skole. Men de er ressurssterke og meget internasjonalt orienterte. Gjennom hard innsats har de lært seg engelsk. Deres internasjonale ambisjoner er ikke av den beskjedne sorten. Diskusjonene rundt bordet gikk om samarbeid og verdensredding. Samtidig svarte de på alle våre spørsmål om den indiske kulturen. De ler og mobber han med høyest kaste når vi spør om kastesystemet. At de har ansvar for å gifte bort søstrene sine synes de egentlig er litt stress, men de må ta det ansvaret familien gir dem. De kommer fra fattige familier, men har nå gode jobber. I indiske byer finnes både elendighet og fremgang.

Gutta i Bangalore er på Facebook. Det er ikke Manga. Han er veldig opptatt av IT, og har nå planer om å skrive bok om sitt liv. Men stasjonær PC og stadige strømbrudd er en lite heldig kombinasjon. Dessuten; tar man kvaliteten til nett-tilgangen på den nærmeste cybercafeen i betraktning så blir det neppe noen chatting med våre venner i Kutch med det første. Kanskje like greit. Så kan Manga og familien heller henge på sengene under trærne og skravle med de som kommer på besøk.

Oppholdet hos Manga var en studie i tradisjonelle samfunn. Å delta i bryllup og andre seremonier der gjestene sitter adskilt (med en vegg mellom) i henhold til kjønn føles rart når man kommer fra Norge. Kvinnenes manglende rettigheter gjorde meg til tider veldig trist. Samtidig hadde de et fantastisk fellesskap. Under bryllup og festivaler får de fri fra hverdagens harde arbeid. De kan være sammen, og slipper til og med mennenes strenge blikk. Kanskje er det til deres fordel at de får være for seg selv. Det finnes både positive og negative trekk ved det kjønnsdelte samfunnet.

De internasjonale drømmene vi ble innviet i hos gutta i Bangalore og verdien av det tradisjonelle samfunnet i Indias landsbyer er noen av våre viktigste opplevelser. Våre indiske venner har vist oss det de mener er viktig å se og å forstå i deres land. Vi har vært hjemme hos mange titalls familier. Forskjellen dem imellom er nesten like stor som avstanden til en norsk familie i rekkehus.

India kan fremstå som kaotisk, masete og uforståelig. Men med gode indiske venner er det så mye man kan lære. Vårt India er menneskene vi møtte der. Vi diskuterer allerede hvordan vi fortest mulig kan reise tilbake på besøk.

Mystisk møte

Det måtte en tur på Hilton til før vi møtte nordmenn i denne byen.

Klokka var rett før lunsj og vi fikk fem minutters varsel. "Bli med på lansering av et nytt matsamarbeid. Det er på Hilton. Vi kjører om fem minutter, dere bør skifte". Sjefen for organisasjonens barnehjem ville ha oss med. Vi kastet i oss et par seige kokosbrød samtidig som vi byttet ut de minst representable klesplaggene.

Hilton? Dette er organisasjonen som hevder at et enkelt liv er et godt liv, og jeg hadde kvelden før lest at bevegelsens leder var kritisk til hvordan representanter for frivillige organisasjoner feiret seg selv med fin mat på internasjonale konferanser. Dette stemte dårlig med en praksis der nye prosjekter lanseres på Hilton. Hilton er Colombos definitivt største og dyreste hotell. De har en svært eksklusiv smykkebutikk ved inngangen, og et titalls femstjernes restauranter på området. Få av menneskene i flyktningeleirene der Sarvodaya deler ut mat kommer noen gang til å sette sin fot innenfor disse dørene.

Minibussen vi kjørte og våre medpassasjerer inngår nok heller ikke i Hotell Hilton Colombos foretrukne profil. En av mennene måtte innom en venn for å få tak i et slips. Vi undret oss over hva slags opplegg vi skulle få være med på.

Staute menn i fine dresser og pyntelige damer konverserte slik man konverserer på slike steder. Vi ble ønsket velkommen av lederen for organisasjonen vi jobber for. Han har vi spist lunsj med tidligere, i kantina hos Sarvodaya, som minner lite om Hilton. Enda så mye leder han er for Sri Lankas største frivillige organisasjon så fremstod han også malplassert. Det var fremdeles vanskelig å forstå hva opplegget var. Er det virkelig sånn at lokale organisasjoner må gå på akkord med sine prinsipper og kaste bort penger på samlinger av denne sorten for å få en bit av bistandskaka? Det hadde vært trist.

Programmet begynte dårlig. Hotellsjefen for Hilton ønsket oss velkommen. Han er en høyreist mann av europeisk hærkomst, vi tipper Frankrike, basert på aksenten. Av oss får han ikke prisen for årets sjarmtroll. Det virket som om hans fremste mål var å få frem akkurat hvor viktig hans innsats er i den situasjonen Sri Lanka er i nå. Han smilte bredt og sa at noen nettopp hadde fortalt ham en spøk. Den var som følger; "Det er flere munner å mette i dette rommet enn i flyktningeleirene". Han fortsatte med egne refleksjoner "Det er sånn jeg tror vi må se på denne situasjonen. Med litt humor".

Vi har diskutert hans utspill og kommet til en enstemmig dom: Nei. Det må vi faen ikke (beklager språket). De som jobber i felten, de som ofrer liv og helse for å hjelpe folk som er bombet fra hus og hjem kan ha svart humor. Forhåpentligvis finnes det små glimt av glede i hverdagen til mennesker som er traumatisert for livet. Men sjefen for hotell Hilton har ingen grunn til å se på situasjonen med humor. Enten kan han ta den alvorlig, eller han kan la være å kommentere situasjonen i det hele tatt. Såpass alvorlig er det at 250 000 mennesker nå lever i midlertidige leire, uten et hjem å reise tilbake til. At de alle har levd liv i frykt, kastet seg i grøfter når bombene har regnet og mistet familiemedlemmer under flukten. Hilton-humor er sikkert velegnet ved visse anledninger. Men i akkurat denne sammenhengen er det ikke på sin plass.

Heldigvis gikk det bedre på resten av lanseringen. Vi fikk en oppklaring i både det ene og det andre, og sluttet sakte, men sikkert å se ut som spørsmålstegn. Faktisk var det lansering av et ganske kult prosjekt. Det var organisasjonen for kokkene på Sri Lanka som hadde tatt initiativet. Lederen deres er kokk på Hilton og skikkelig tøff. De ønsket å bidra med noe for de internt fordrevne i leirene. Da de kom i kontakt med Sarvodaya og presenterte sin ide ble de møtt med skepsis. Hva skal man med folk som bruker et vanvittig apparat av hjelpemidler og eksklusive råvarer til å dandere bittesmå retter for rikfolk? Har vi ikke nok problemer som det er i leirene, uten at vi skal måtte ta vare på en sånn gjeng?

Men kokkene var ikke så pinglete som man kunne tenke seg. De dro til campene for å se hva det var de bega seg ut på. Oppgaven Sarvodaya ivaretar er å sørge for tre måltider daglig til 10 000 mennesker i en leir. Det er litt av en jobb. Det ble satt som et krav at dersom kokkene skulle reise dit og jobbe må de benytte seg av de råvarene og det utstyret som er tilgjengelig, slik at det ikke skal føre til enorme forskjeller mellom ulike camper. Oppgaven de skal ha er å organisere matlagingen og sørge for at måltidene er næringsrike og at de blir laget på en helsemessig forsvarlig måte. Samtidig skal de lære opp ungdommer i leirene til å lage mat. På denne måten blir det en slags yrkesopplæring samtidig. Første gjeng med kokker skulle reise samme dag. De skulle være i campen en uke, for deretter å bli avløst av et nytt team.

Det er kokkene fra de fineste hotellene i Colombo som skal være med i prosjektet. At de samarbeider på denne måten er unikt og fantastisk, skal vi tro hotelldirektøren. Og med dette kom forklaringen vi hadde ventet på. Det var derfor vi var på Hilton. Heldigvis var det direktøren med den gode humoren som betalte.

Da alle aktørene hadde fortalt om sin deltakelse i prosjektet var det tid for mat. Jeg hadde dannet meg en klar formening om hva vi skulle få servert. Jeg regnet med at de ville vise oss hvor fantastisk ris og curry man kan lage av de begrensede ressursene man har i en leir. Men jeg var dårlig til å gjette. Bittesmå sandwicher, kaker og eksklusiv konfekt inntatt i stående stilling mens man konverserer og sirkulerer. Det er slik det er på Hilton. Jeg hadde visst helt glemt hvor vi var.

Som tilfeldig valgte norske statsborgere fikk vi en del ufortjent positiv oppmerksomhet i denne forsamlingen. Det er norske myndigheter som gjennom Kirkens Nødhjelp finansierer prosjektet. Lederen for Sarvodayas barnehjem viste stolt frem sine to nordmenn til de som ville se. Men inne blant kanapeene fantes selvfølgelig også de offisielle representantene. Seks uker etter at vi forlot Pondicherry møtte vi igjen nordmenn. Det er sannelig eksotisk å menge seg med fiffen.

Krig og firfisler

Jeg har gjort meg to observasjoner. De er på ganske ulikt nivå.

Observasjon nummer en: Det finnes ingen ende på krigsgalskapen. På det hippeste kjøpesenteret i Colombo kan du nå få kjøpt en hel kolleksjon med seiersklær, hvorav den ene t-skjorta har budskapet «I LOVE MY SRI LANKAN SOLDIER». Det er galskap.

Observasjon nummer to: Du vet du har vært lenge borte fra Norge når du føler deg litt ensom i et rom uten en eneste salamander.

Trivialiteter og storpolitikk. Slik er livet på Sri Lanka.