Middelklassemorro

Lederen for Ratmalana Lions Club hadde begredelig dårlig rytmesans. Nå vugget han opp og ned mens han stirret på oss med bedende øyne; «Bare en norsk sang? Bandet skal prøve å spille melodien!». Familien Liyanage, våre verter for kvelden, fulgte spent med. Men det var ikke håp. Grensen for hvilke utfordringer vi ville ta på sparket var nådd. Vi hadde bare få dager tidligere bidratt med nok en sang (Lillebjørn Nilsens Victor Yara) på familie-samling med de Sarvodaya-ansatte på Moratuwa. Denne lørdagskvelden var vi begge småslitne og i middels form. Dessuten var publikumet et ganske annet. I forsamlingssalen på «Glenn Inn» var minst 150 mennesker samlet, og et syvmannsband spilte singhalesiske og engelske slagere. Det var Sing Along Evening for medlemmer i Lions klubb og deres familier. I et hefte, opptrykket for anledningen, stod tekstene til låtene bandet spilte. En meget entusiastisk dame i rødt hadde oppgaven med å få folk til å synge og danse. Det hele minnet om det gode, gamle NRK-programmet Da Capo. Med sang skulle det veldedige arbeidet til foreningen feires. Sang og loddtrekning. Vi vant heldigvis ikke en knallgul t-skjorte med et forsikringsselskaps logo på.

Vi overvar aftenen fra et bord i hjørnet med Dayas navn. Daya er nestleder i Lions klubb Ratmalana (som er en forstad utenfor Sri Lankas hovedstad Colombo), og dessuten mangeårig venn av min familie. Da jeg var på Sri Lanka sammen med mamma og pappa som 4-åring var det i Dayas hus vi bodde. Denne helgen tok Miriam og jeg inn i deres hus igjen, 20 år etter. De er en veldig engasjert og hyggelig familie, og opptatt av å hjelpe oss med å få gode opplevelser i deres land.

Far i huset har blant annet jobbet for norske Redd Barna i 12 år, etter at mamma introduserte ham for organisasjonen. Som ung reiste han på besøk til bygdeungdomslag i Norge, og han humrer når han under frokosten spør «What does full mean in Norwegian?». Daya er pensjonert nå, men han har et stort antall verv i diverse organisasjoner. Etter frokosten søndag morgen fortalte han at han på søndager jobber frivillig på Young Men Buddhist Assosiation (YMBA), og han inviterte oss med dit. Det viste seg da vi kom dit at dette er en stor organisasjon der Daya ikke bare jobber, men også setter seg godt til rette bak sjefsbordet, ettersom han er leder. Hos YMBA kryr det av gutter og jenter i tradisjonelle, hvite klær. Hvor enn man drar i landet møter man de hvitkledde barna på søndager. De er på vei til eller fra buddhistisk søndagsskole. YMBA gjennomfører slik undervisning for 500 elever hver uke. Skolens lærere og rektor går også i hvitt. De jobber alle frivillig. Rektoren forklarte oss hvor viktig det er at barna lærer sin buddhisme. Den ene læreren vi snakket med var like opptatt av å forklare oss forholdene for lankesisk klesindustri, som er det hun jobber med til daglig. Vi deltok på et buddhistisk foreldremøte og tok en fotorunde med ungene, før vi hoppet på bussen til Colombo.

Weekenden endte ikke med buddhistisk søndagsskole. Påfølgende dag var det fullmåne, og det er offisiell fridag på Sri Lanka. Vi satte kursen mot hovedstadens svar på Frogner: Colombo 7. Det er der de som er noe holder til. Der ligger den norske ambassaden, og der bor vår venninne Kanniya.

Hun sukket da hun så oss og all bagasjen. Kanniya er ikke så glad i å gå eller ta bussen. - Jeg kunne jo hentet dere, sa hun. Vi forsikret henne om at det gikk bra. Det var ingen hemmelighet at vi har ulike preferanser hva gjelder fremkomstmidler. Kanniya syntes vi var smågale da vi hver dag syklet til skolen i Pondicherry, mens alle andre tok bussen. Det er der vi kjenner hverandre fra. Kanniya var sammen med Gaj fra Nepal det internasjonale alibiet i vår ellers rent skandinaviske peace- and conflict-klasse. Hun har en grad i sosiologi og jobber for myndighetenes sekretariat for fredsprosessen. Eller det vil si; hun jobbet der. Nå har hun akkurat blitt avskjediget med en måneds oppsigelsestid. Myndighetene mener at det ikke er behov for et fredssekretariat lenger, ettersom krigen på Sri Lanka er over.

Kanniya er et av de mest urbane menneskene vi kjenner. Da vi møttes over en kaffe for en tid tilbake og vi snakket om å besøke en nasjonalpark gjorde hun det klart at «I'm not much of a wild life freak». Det er ikke oppsiktsvekkende i seg selv at noen mennesker foretrekker kaffebar fremfor telttur. Men det er noe spesielt med det å være ultraurban på Sri Lanka, ettersom Colombo er den eneste skikkelige byen (nest største by er på størrelse med Drammen).

I det pent møblerte hjemmet var maten fantastisk. Den var det en av de to ansatte i huset som stod for. Hun har jobbet for Kanniyas familie i 56 år. Det innebærer 1) at hun begynte å jobbe der før moren til Kanniya ble født og 2) at hun er skikkelig gammel. Men hun vil visst ikke flytte. I følge Kanniya er det matlagingen som holder henne gående.

På kvelden tok mor og far oss med til roklubben. I løpet av en kjøretur i byen hadde Kanniya pekt og forklart om et stort antall klubber som hennes familie er medlem av. Vi tror det er en måte å organisere sosialt liv på, for de høyere klasser, som henger igjen etter britene. Roklubben har en restaurant på et vakkert sted ved innsjøen i sentrum av byen. På store stativer lå rundt 30 båter (av den typen man ror med i OL og sånn). Vi spurte hvem i familien det er som ror. - Nei, det er ingen som ror. I roklubben kan man være ro-medlem eller pavillion-medlem, forklarte far. For å kvalifisere til det siste må man søke og bli funnet verdig. Vår vert for kvelden hadde tydeligvis kommet gjennom nåløyet, slik at vi kunne nyte drinker og småmat i eksklusive omgivelser.

Mens vi har vært på denne reisen har mennesker i ulike livssituasjoner og fra alle samfunnslag invitert oss inn i livene sine. Folk holder på med mye rart. Og det er det skikkelig fint å få et innblikk i.