Den japanske tilstedeværelsen på Sri Lanka er veldig synlig. Japanerne liker godt å sette opp veldig store skilt på steder der det er penger fra deres land som er brukt. Ettersom landene har en tett relasjon og Japan er Sri Lankas største donor er det mange skilt. Derfor vet vi at etter tsunamien bidro Japan med å bygge enorme Buddha-statuer langs hele kysten.
Om det var statuer tsunami-ofrene trengte er ikke godt å si. Vi synes det virker litt merkelig, men har vel lite vi skulle sagt. Vår manglende religiøse tilknytning skaper reaksjoner på denne kanten av jorda. «What is your religion?», hvisket en gutt til meg mens vi var publikum under en kulturkveld. «I have no religion», hvisket jeg tilbake. «No religion? Something is wrong!», ropte den 16 år gamle, kule guttungen ut til hele forsamlingen.
Japan og Sri Lanka har altså religionen til felles. Det er et sterkt bånd. Dessuten var Japan med på å forsøke å skape fred her på øya sammen med Norge. Men mens mange lankesere har lagt Norge for hat ser det ikke ut til at Japan er stilt til ansvar på samme måte. Det ser vi tydelig når vi reiser sammen med vår amerikanske venn Masumi. Hennes familie på morsiden kom til USA fra Japan for fire generasjoner siden, mens farens familie har røtter i Europa et sted. Hun snakker ikke japansk, men morens gener har bidratt til at folk i Afrika påstår at hun er fra Kina, mens de her takker henne for alt det gode Japan gjør. At hun er amerikaner vil de ikke høre snakk om. Etter å ha kartlagt Masumi lurer de på hvor hvitingene er fra. Vi har vendt oss til de mange rare ansiktsuttrykkene når vi avslører vårt opprinnelsesland, men Masumi synes fremdeles reaksjonene vi får har stor underholdsningsverdi. Noen vil gjerne mene mye om Norge og Soilhaim, mens andre skjønner at det kanskje kan lønne seg å tie dersom de skal ha håp om å selge oss mat/kokosnøtt/hotellrom eller annet. Den mest ekstreme vi har møtt var en selger i Polonnoruwa. Han sa klart og tydelig fra om at han var klar til å ta livet av Erik Solheim; ”He is my worst enemy”. Etterpå lurte han på hvorfor i all verden vi ikke ville kjøpe hans treboks med et magisk rom. Vi føler oss lite forpliktet til å svare for alt Norge har gjort og ikke gjort for Sri Lanka, men synes det kan være grenser for uforsonelig holdning.
Denne uka fikk vi en gruppe av japanske Sri Lanka-entusiaster som naboer. Vi bor på et gjestehus der fire rom deler to bad, og en tett relasjon til naboene er ikke til å unngå. Japanerne hadde vært på en ukes rundreise, og virket både begeistret og sjokkskada. De hadde nemlig tilbragt en hel natt i en landsby uten strøm! Grunnen til det ukeslange besøket var at fagforeningen de representerte støtter noen av prosjektene til organisasjonen vi jobber for. Hun som snakket best engelsk kom fra et kosmetikkfirma som blant annet produserer en meget spesiell maskara som holder i vann opp til 38C, og som vi aldri har hørt om enda Norge visstnok er et stort marked. Det så ikke ut som om hun oppholder seg så mye på landsbygda til vanlig. Men de var såpass fornøyd med det de hadde fått se at de bestemte seg for å fortsette støtten.
Deres gode dyder stoppet imidlertid ikke der. Det var jo sånn at de hadde vært ute på en lang reise, som skulle avsluttes med direktefly hjem den samme kvelden. Derfor hadde de en del ting til overs som de hadde brukt underveis og som de ikke kunne ta med hele veien hjem igjen. Et impulsivt og meget målrettet bistandsprosjekt med to slaskete, norske jenter som mottagere ble umiddelbart satt i gang. Den japanske solidariteten førte til at vi med et smil måtte ta imot fem pakker japansk slankekjeks, tre pakker papirtørkler, en notatbok, en myggspiral med tilhørende stativ, shampo og balsam, våtservietter, tørket frukt, en pakke med 30 plastikkposer, to tørkestativ og sist, men ikke minst; to bokser hermetisk brød. Gjenstander med varierende nyttighetsgrad, med andre ord.
Vi har sett den japanske tilstedeværelsen på Sri Lanka siden vi kom hit. Nå har vi også fått føle den.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar