Prosjekt: sykkel

Vi skal begynne å sykle.

Stedet der vi tilbringer våre dager er et studiesenter som Kulturstudier har bygget. Studiesenteret ligger ved en fiskelandsby noen km sør for Pondicherry by. Det ligger idyllisk til mellom palmer ved strandkanten, og det er så rolig at jeg nesten nekter å tro at jeg fremdeles er i India.

Det tar omtrent 20 minutter å kjøre dit med buss. I en minibuss sitter 25 hvitinger med store øyne og glor ut på menneskene i de små landsbyene vi kjører gjennom. Man kan se mye fra en buss, men det er definitivt ikke måten for å komme i kontakt med folk. Dessuten er det en ineffektiv måte å forflytte seg på. De små, hullete veiene er ikke beregnet på busstransport. I kvalitet ligger de ikke på E6-nivå, selv om de sikkert transporterer minst like mange mennesker hver dag. Mens vi hopper og spretter i buss-setene tenker jeg på da vi hadde med oss Bala, som er fra India, på tur i Østmarka. Vi klaget over den dårlige veien langt ute i skogen, og Bala smilte: "This is highway India".

Geografisk er Pondicherry og området rundt som Danmark. Fullstendig flatt. Så man kommer langt med en sykkel uten gir. Faktisk er det syklene og mopedene som preger trafikkbildet; det er mange flere sykler enn biler.

Så det er tid for å forflytte seg som de lokale. Med bosted i den franske bydelen (Pondicherry er en tidligere fransk koloni), egen transport og selskap av 50 andre nordmenn kunne vi enkelt ha levd et vestlig liv i varmen, totalt segregert fra den kulturen vi har reist til den andre siden av jorda for å bli kjent med. Vi velger heller frivillig assimilering. Vi har kjøpt indiske klær, spiser med hendene og drikker chai istedenfor kaffe. Indiske blir vi vel ikke akkurat. Men vi møter folk og får utfordret vårt verdensbilde hver dag. Det er av stor verdi i seg selv.