Å feie for egen dør

I India er det søppel over alt. Virkelig i alle kriker og kroker. Hadde søpla, som i tidligere tider, bestått av ting som bananskall og kokosnøtter kunne det vært håndterlig. Naturen ville gått sin gang. Men plastikk forsvinner ikke. Det blir liggende, og for hver time som går øker mengden.

Da jeg gikk i barnehagen på Holmlia hadde vi Rusken-patrulje. Barnehagebarna ble utstyrt med en liten plastikkpose og plasthansker, og sendt ut i nærmiljøet for å plukke søppel i grøftene. Vi fant mye fint og rart, samtidig som vi gjorde en slags samfunnstjeneste. Men en hel Rusken-barnehage ville neppe klart å rydde mer enn en kvadratmeter i en indisk grøft. Mengdene er uhåndterlige.

Det er sjelden man ser noen plukke søppel, med mindre de er på skattejakt og leter etter noe av verdi. Og da plukker de heller ikke søppel, de bare flytter på det. Kanskje finnes det noen som er ansatt for å ta seg av søppel i en landsby//bydel/nabolag. Det må i såfall være en demotiverende jobb, enda så viktig den er. Det de derimot gjør her i Pondicherry er å feie. De feier og feier. Det er støv overalt, og de bruker ikke feiebrett sånn at de faktisk gjør av støvet og sanden noe sted. På den måten blir de hvertfall aldri arbeidsløse. Det finnes alltid sand å feie. Gamle mennesker står krokrygget over koster uten skaft, og jeg får vondt i min egen rygg av å se på dem. Et menneske og en kost har så lite å stille opp med, når sanden, vinden og bladene fra trærne danser sin konspiratoriske dans.

Men så til det fine: Det skjer når plassen foran døra er ferdig feiet om morgenen. Da tegnes de fineste mønstre. Når vi sykler til skolen ser vi foran hver dør fantastiske tegninger som symboliserer vennlighet og gjestfrihet. De bruker et hvitt pulver, og mønstrene er forskjellige utenfor hvert hus. Noen steder finner man store, kompliserte geometriske mønstre, mens det foran andre hus er tydelig at det er barna som har fått oppgaven med å tegne den morgenen. Søppelet ligger som et bakteppe i kontrastenes land. Men foran hvert hus kan man se at der finnes det en familie som har startet dagen med å tegne symboler på vennlighet.