Mystisk møte

Det måtte en tur på Hilton til før vi møtte nordmenn i denne byen.

Klokka var rett før lunsj og vi fikk fem minutters varsel. "Bli med på lansering av et nytt matsamarbeid. Det er på Hilton. Vi kjører om fem minutter, dere bør skifte". Sjefen for organisasjonens barnehjem ville ha oss med. Vi kastet i oss et par seige kokosbrød samtidig som vi byttet ut de minst representable klesplaggene.

Hilton? Dette er organisasjonen som hevder at et enkelt liv er et godt liv, og jeg hadde kvelden før lest at bevegelsens leder var kritisk til hvordan representanter for frivillige organisasjoner feiret seg selv med fin mat på internasjonale konferanser. Dette stemte dårlig med en praksis der nye prosjekter lanseres på Hilton. Hilton er Colombos definitivt største og dyreste hotell. De har en svært eksklusiv smykkebutikk ved inngangen, og et titalls femstjernes restauranter på området. Få av menneskene i flyktningeleirene der Sarvodaya deler ut mat kommer noen gang til å sette sin fot innenfor disse dørene.

Minibussen vi kjørte og våre medpassasjerer inngår nok heller ikke i Hotell Hilton Colombos foretrukne profil. En av mennene måtte innom en venn for å få tak i et slips. Vi undret oss over hva slags opplegg vi skulle få være med på.

Staute menn i fine dresser og pyntelige damer konverserte slik man konverserer på slike steder. Vi ble ønsket velkommen av lederen for organisasjonen vi jobber for. Han har vi spist lunsj med tidligere, i kantina hos Sarvodaya, som minner lite om Hilton. Enda så mye leder han er for Sri Lankas største frivillige organisasjon så fremstod han også malplassert. Det var fremdeles vanskelig å forstå hva opplegget var. Er det virkelig sånn at lokale organisasjoner må gå på akkord med sine prinsipper og kaste bort penger på samlinger av denne sorten for å få en bit av bistandskaka? Det hadde vært trist.

Programmet begynte dårlig. Hotellsjefen for Hilton ønsket oss velkommen. Han er en høyreist mann av europeisk hærkomst, vi tipper Frankrike, basert på aksenten. Av oss får han ikke prisen for årets sjarmtroll. Det virket som om hans fremste mål var å få frem akkurat hvor viktig hans innsats er i den situasjonen Sri Lanka er i nå. Han smilte bredt og sa at noen nettopp hadde fortalt ham en spøk. Den var som følger; "Det er flere munner å mette i dette rommet enn i flyktningeleirene". Han fortsatte med egne refleksjoner "Det er sånn jeg tror vi må se på denne situasjonen. Med litt humor".

Vi har diskutert hans utspill og kommet til en enstemmig dom: Nei. Det må vi faen ikke (beklager språket). De som jobber i felten, de som ofrer liv og helse for å hjelpe folk som er bombet fra hus og hjem kan ha svart humor. Forhåpentligvis finnes det små glimt av glede i hverdagen til mennesker som er traumatisert for livet. Men sjefen for hotell Hilton har ingen grunn til å se på situasjonen med humor. Enten kan han ta den alvorlig, eller han kan la være å kommentere situasjonen i det hele tatt. Såpass alvorlig er det at 250 000 mennesker nå lever i midlertidige leire, uten et hjem å reise tilbake til. At de alle har levd liv i frykt, kastet seg i grøfter når bombene har regnet og mistet familiemedlemmer under flukten. Hilton-humor er sikkert velegnet ved visse anledninger. Men i akkurat denne sammenhengen er det ikke på sin plass.

Heldigvis gikk det bedre på resten av lanseringen. Vi fikk en oppklaring i både det ene og det andre, og sluttet sakte, men sikkert å se ut som spørsmålstegn. Faktisk var det lansering av et ganske kult prosjekt. Det var organisasjonen for kokkene på Sri Lanka som hadde tatt initiativet. Lederen deres er kokk på Hilton og skikkelig tøff. De ønsket å bidra med noe for de internt fordrevne i leirene. Da de kom i kontakt med Sarvodaya og presenterte sin ide ble de møtt med skepsis. Hva skal man med folk som bruker et vanvittig apparat av hjelpemidler og eksklusive råvarer til å dandere bittesmå retter for rikfolk? Har vi ikke nok problemer som det er i leirene, uten at vi skal måtte ta vare på en sånn gjeng?

Men kokkene var ikke så pinglete som man kunne tenke seg. De dro til campene for å se hva det var de bega seg ut på. Oppgaven Sarvodaya ivaretar er å sørge for tre måltider daglig til 10 000 mennesker i en leir. Det er litt av en jobb. Det ble satt som et krav at dersom kokkene skulle reise dit og jobbe må de benytte seg av de råvarene og det utstyret som er tilgjengelig, slik at det ikke skal føre til enorme forskjeller mellom ulike camper. Oppgaven de skal ha er å organisere matlagingen og sørge for at måltidene er næringsrike og at de blir laget på en helsemessig forsvarlig måte. Samtidig skal de lære opp ungdommer i leirene til å lage mat. På denne måten blir det en slags yrkesopplæring samtidig. Første gjeng med kokker skulle reise samme dag. De skulle være i campen en uke, for deretter å bli avløst av et nytt team.

Det er kokkene fra de fineste hotellene i Colombo som skal være med i prosjektet. At de samarbeider på denne måten er unikt og fantastisk, skal vi tro hotelldirektøren. Og med dette kom forklaringen vi hadde ventet på. Det var derfor vi var på Hilton. Heldigvis var det direktøren med den gode humoren som betalte.

Da alle aktørene hadde fortalt om sin deltakelse i prosjektet var det tid for mat. Jeg hadde dannet meg en klar formening om hva vi skulle få servert. Jeg regnet med at de ville vise oss hvor fantastisk ris og curry man kan lage av de begrensede ressursene man har i en leir. Men jeg var dårlig til å gjette. Bittesmå sandwicher, kaker og eksklusiv konfekt inntatt i stående stilling mens man konverserer og sirkulerer. Det er slik det er på Hilton. Jeg hadde visst helt glemt hvor vi var.

Som tilfeldig valgte norske statsborgere fikk vi en del ufortjent positiv oppmerksomhet i denne forsamlingen. Det er norske myndigheter som gjennom Kirkens Nødhjelp finansierer prosjektet. Lederen for Sarvodayas barnehjem viste stolt frem sine to nordmenn til de som ville se. Men inne blant kanapeene fantes selvfølgelig også de offisielle representantene. Seks uker etter at vi forlot Pondicherry møtte vi igjen nordmenn. Det er sannelig eksotisk å menge seg med fiffen.