Slem lastebil og snill mann

Hvordan havnet en mann, en sykkel og Heidi på en motorsykkel?

Syklene våre har virkelig bragt oss ut på eventyr. Det er fantastisk fint å sykle hver dag. Vi møter så mange smilende og hyggelige mennesker på veien, og får nærkontakt med lukter og lyder. Sykkelen Miriam har leid er imidlertid et lite prosjekt. I går fikk vi den tilbake etter at Thilager på studiesenteret hadde reparert den. På fredag var den nemlig punktert for tredje gang.

Vi var glade og fornøyde med å kunne sykle igjen, og på vei hjem. Mellom studiesenteret og der vi bor er det kun ett stort lyskryss, og der må vi som regel stå og vente på at lysene og politimannen vinker oss av gårde. På venstre side av oss i krysset kjørte bilene som skulle svinge til venstre (vi skal rett frem). En stor lastebil tuter (men det tutes hele tiden, så man lar seg ikke skremme av det), og Miriam flytter seg lenger inn mot midten av veien for å slippe den forbi.

Da, som i sakte film, treffer bakhjulet på traileren bakhjulet på Miriams sykkel. Jeg rakk akkurat å si «lenger inn!» før skrapet av en sykkel som var mellom beina på Miriam ble enda mer vraka. Forvirret dro vi sykkelen ut av veien og forsøkte å summe oss.

Hvis du får et problem på et offentlig sted i India kan du være sikker på at du skal slippe å løse det alene. Den staute politimannen i hvit uniform med rød hatt blåste strengt i fløyta si, og fikk en fyr som var bedre enn ham i engelsk til å diskutere med oss hva vi ville gjøre nå. Vi var omtrent midt mellom studiesenteret og hjemme, og visste ærlig talt ikke hva vi ville. Det mest fristende var å dumpe sykkelen og fordufte, men ettersom den er leid ville det vært en lite langsiktig løsning.

Vår reddende engel kom i form av en svett mann i en brun skjorte som snakket veldig godt engelsk. Den lange historien kan gjøres kort: Syklene og vi ble satt i en minilastebil og kjørt til et sykkelverksted. Der var sykkelreperatøren ikke til stedet, så vi hastet videre til neste. Lange runder med forhandlinger på tamil endte med at de ville fikse sykkelen for 400 rupi (56 kr). Vår helt i brunt mente at sykkelreperatøren var en ubrukelig fyr, og tok meg, sykkelen og seg selv på motorsykkelen sin, for å prøve lykken et annet sted. Miriam syklet min sykkel og vi møttes på et veldig trivelig verksted. Jeg fikk streng beskjed om å holde munn mens det ble forhandlet om pris. Etter en stund var vår selvoppnevnte redningsmann fornøyd med avtalen. Han spurte om vi hadde dårlig tid, og vi sa det gikk fint å vente. Men kanskje han hadde noe annet han skulle gjort? «Nei. Dette er sosialt arbeid», fikk vi til svar.

Vi var forberedte på at halvtimen det skulle ta kunne komme til å bli lang. Ettersom skadene var ganske store var det nødvendig med både en og to utflukter for å skaffe deler til prosjektet. Mens vi ventet lærte vi en del om resirkulering og fikk hilse på en hund som var pyntet med bindi (pynt som damene bruker mellom øyenbrynene, i Norge ofte kalt kastemerke). Dessuten ble vi kjent med nabojenta som var 22 år og ferdigutdannet ingenør. Moren hennes bød oss på te. Det er også en ting som er sikkert i India; etter en samtale som er lenger en middels så kommer det til å dukke opp te. Vi er fornøyde med det.

De fikset sykkelen. Et par timers arbeid og noen deler kom på totalt 100 rupi (14 kr). Etter denne forsinkelsen tok vi fatt på veien hjem. Miriam må ha sett veldig lykkelig ut, for hun ble sjekket opp av en gutt som syklet opp på siden av henne og proklamerte at hun så ut som en engel.

Og alle var enige om at det var en spennende tur hjem fra skolen.