Hver morgen kl fem, og hver kveld, er de ute og fisker. Vi spurte om å få være med på fisketur. Det ble starten på en eksotisk opplevelse med mye forvirring og latter.
Vi møtte Thilager og Venget kl åtte, etter en lang studiedag og kokkekurs. Det er en interessant form for havfiske det her er snakk om. Glem Lofoten og store bølger. Denne aktiviteten minner mer om den man bedriver på innsjøer i Norge. Veldig enkelt forklart: Det er en «avstikker» fra Bengalbukta, som er delvis adskilt fra havet av en sandbanke. Det er altså sjøvann, men veldig rolig, og veldig grunt.
De lokale fiskebåtene består av tre palmestokker som er surret sammen. Oppå denne står man (ofte i bare trusa, men det er en annen historie), og man staker seg fremover ved hjelp av en lang pinne. Fire mennesker, hvorav to ikke-innfødte, på en sånn båt kunne fort blitt en ganske våt opplevelse. Så våre venner hadde et mer velegnet fartøy av type robåt uten årer å tilby oss.
Vel ute på vannet satte vi garnet (vel. Kanskje ikke akkurat vi, men vi var der hvertfall). Da det var gjort tok Venget frem en planke, og Heidi fniser til Miriam, på norsk: «Nå skal han sikkert skremme fisken!». Minnene fra fisketurer som barn stod klart for oss. De voksne som hvisker: «Hysj! Du må ikke skremme fisken. Ikke tramp i båten!». Før tankerekka var omme skvatt vi av et voldsomt plask. Venget tok planken og slo løs på vannet. Her skulle fisken skremmes inn i garnet! Først slo og plasket han litt generelt her og der, men deretter fulgte en mer målrettet jakt. For hvert vak i nærheten staket Thilager for harde livet, mens Venget slo og slo. Og fisken ble skremt! Til vår store begeistring dukket det opp både fisk, krabber og en enorm reke da garnet ble dratt inn over rekka.
Allerede på dette tidspunktet hadde vi vært ute og fisket under stjernene ganske lenge, og vi tenkte at det snart var på tide å vende tilbake til studiesenteret. Men det mest spennende med denne opplevelsen var at vi ikke på noe tidspunkt hadde peiling på hva som kom til å skje i neste minutt. Rammen var klar: Vi var på fisketur. Men utover det sørget mangelen på felles språk for at vi til enhver tid måtte tolke hva som var i ferd med å skje. Det var et klassisk tilfelle av total kulturforvirring. Mitt beste bilde av kryssende kulturelle forventninger er de to asylsøkerne som reiste til Bergen sentrum på julaften fordi de hadde hørt at det skulle være en stor festival. Folketommegater og stor festival er en stor motsetning i mange av verdens land. Hva kveldsfiske for disse fiskerne innebar ante vi ikke, og det føltes rart. Det slo meg at jeg meget sjelden, kanskje aldri, befinner meg i situasjoner der jeg ikke har den ringeste anelse om hva som skjer.
Det som skjedde var at det var tid for bål. Etter å ha satt ut garnet for andre gang gikk vi til land på stranda. Piknikteppe, bål, vann, bananer og potetgull ble tryllet frem. Venget spør Miriam: «Pish eating?». Miriam oppfatter spørsmålet som «appreciating?», og nikker iherdig. Frem kommer en middels stor fisk og den enorme reka, som kastes inn i flammene. Når reka er helt svartbrent tar Thilager den ut av bålet med bare hendene og titter på den. Vi er like storøyde som på hele resten av turen, og fascineres av denne måten å tilberede mat på. Reka og fisken smakte godt, selv om det var uvant å spise noe som ikke hadde noen form for krydder.
Den erfarne globetrotter ville her kanskje innvende at sjømat tilberedt på bål ikke akkurat kan klassifiseres som trygg mat. Kanskje spesielt når vi begge har hatt anfall av India-mage i nær fortid. Men ærlig talt! Vår karriere som indiske fiskere var kort og intens. Det er klart man skal kose seg med litt av fangsten mens man venter på at fisken skal forville seg inn i nett nummer to!
Rundt bålet ble begrensede kunnskaper i norsk, engelsk og tamil tatt i bruk, og vi fikk vite ganske mye om hverandre. Dessuten fikk vi se et ganske langt utdrag av en tamilsk komedie på Vengets mobiltelefon.
Det var ikke så mange fisk i nettet den andre gangen, men vi fikk inntrykk av at fangsten var ganske bra alt i alt. Vel tilbake på studiesenteret var klokka blitt halv ett om natta. Vi var lite lystne på å sykle hjem i mørket, og ba gutta om å bestille en rickshaw. «No, no. No rickshaw. Sleep here». I rekken av overraskelser fulgte altså at dette var en ekspedisjon som inkluderte overnatting. Det vi hadde sett for oss som en halvtimes fisketur utviklet seg til å bli et halvt døgn med eksotiske opplevelser som begynte i en båt under stjernene og endte med en kopp te på trappa i morgendisen.
Det er vanskelig å beskrive det ubeskrivelige. Håper at dere gjennom alle disse alt for mange ordene kan skimte konturene av vår virkelighet her. Vi har også noen bilder som vi vil dele.
Å, det var en fin historie! Jeg tror dere er fantastiske reisefolk, dere slenger dere på slike ting som dere ikke vet hvor ender.
SvarSlettTa med meg på reise en gang!