Et annet India

19. april: I det vi setter foten utenfor flyet i Bhuj blir vi møtt med en vegg av varme. Lufta står stille, og den er knusktørr. Mens luftfuktigheten var så høy i Pondicherry at det føltes litt som å puste i vann er det her motsatt. Munnen føles som sandpapir. Vi blir plassert i skyggen, men det føles likevel som om sola steker.

Lettere sjokkskadede etter dette første møtet har vi sommerfugler i magen mens vi henter bagasjen. Vi har avtale om å bo hos en familie i flere uker. Men vi aner ikke hvem de er. For Manga som er der for å hente oss er det lett å identifisere sine nye gjester; blant flyets passasjerer er det kun en mann og oss som er hvite i huden.

Manga har med seg sine to døtre og svigerfar som sjåfør. Vi blir tilbudt bananer å spise og et ullsjal å ha på hodet mot varmen (?!). Landskapet vi passerer er tørt, tørt, tørt. Det er veldig annerledes enn Sør-India, og bemerkelsesverdig få mennesker. Mens vi kjører gjennom ørkenlandskapet i den intense varmen stiger opplevelsen av å ha tatt seg vann over hodet frem. Kanskje hjemmeeksamen i ørkenen i årets varmeste måned ikke var en veldig god ide?

Etter en og en halv times biltur nærmer vi oss bestemmelsesstedet. Landskapet er totalt forandret. Vi tar inn på en sti der det såvidt er mulig for en bil å kjøre. Vegetasjonen blir tettere, og stien smalere jo lenger inn vi kommer. Vi ender på et gårdstun som ligger i skyggen av noen store trær. Varmen oppleves ikke på samme måte, og lufta er helt annerledes. Dette er en oase. Vi føler at vi har kommet til rett sted. Mange hevder at India er alt. India er Mumbais slum, men dette stedet er også India.

På en slags liten gård bor en familie på fem. De dyrker bomull og litt korn. Frukt og grønnsaker plukkes fra trærne og en liten åkerlapp. Tre bøfler bidrar med melk, og de fem hundene passer på tomta. På dette stedet skal vi være en del av hverdagen i nesten fire uker mens vi skriver eksamen. Tusen takk Paul, for at du deler din indiske familie med oss! Vi føler oss ufattelig priviligerte.