En gruppe fred- og konfliktstudenter i krig med en indisk hushjelp. Det er ironisk.
En indisk dame har vært inne på et rom her vi bor. Der var hun kl seks om morgenen. En av de som bor på rommet våknet og så henne rote i en veske rett ved en seng. Ved lyden av en vekkeklokke forsvant hun raskt ut gjennom døren. Hun har vært inne på andre rom tidlig om morgenen også, og tilbringer visst mye tid på soverommene ellers. Det skulle ikke være nødvendig for å vaske gulv og tømme søppel.
Episoden førte til redsel, og kjennskap til den spredde seg som ild i tørt gress. Ingen har lyst til å våkne opp og se et fremmed ansikt over sengen. Det føles ikke bra. Men ettersom praten går utvikler situasjonen seg. Det er penger som er forsvunnet; både her og der. Det må det jo være hun som er skyld i. Hvis noe er stjålet kan det jo ikke være noen andre enn henne, de fleste av de 25 andre i huset er jo så hvite og uskyldsrene. Dessuten var det vel noen som hadde hørt at filmstudentene som bodde her før oss var blitt frastjålet penger? Djevelen males på veggen. Det er oss mot henne. At man bare kan sette slåen for døra sånn at ikke hun (eller andre) kan komme inn om natten synes som en alt for mild løsning. Rettferdigheten må skje fyldest.
De lokale ansatte ble informert og tok tak i saken. Desverre var huseierne bortreist, så det var tid til mange timer med konspirasjonsteorier før de ble informert. Diskusjonen gikk: Burde hun få sparken? Folk får sparken for langt mindre i India. Arbeiderrettighetene er ikke godt etablerte. Hva vil skje da? Kastes hun og familien ut i fattigdom? Vel. Det får være hennes sak. Her er det snakk om prinsipper. Vi vet ikke hvilke arbeidsoppgaver hun har, vi vet ikke hvilke regler hun er blitt gitt for når hun kan gå inn på rommene. Men hun har brutt de personlige grensene til en gruppe norske studenter. Det skulle hun ikke ha gjort.
Møtet med husvertene fyret opp under raseriet. De ble fortalt hva som hadde skjedd. Og de reagerte ikke! Ikke sa de henne opp på stedet, ikke slo de henne. Det virket som om de ikke syntes det var noen stor sak. Hvordan skal det tolkes? Som en enorm provokasjon. En gruppe med norske studenter har erklært krig mot en indisk hushjelp. Og når de henvender seg til sine allierte blir de møtt med en kald skulder. De er svikere. Konklusjonen? De var med på det! Det var de som ba henne gjøre det. Der hadde de nok en fin liten ekstrainntekt, ja.
Hva skaper og bidrar til eskalering av konflikter?
- Manglende vilje eller evne til å se andres perspektiv (finnes det kanskje en grunn til at det som har skjedd har skjedd?)
- Tillegging av De Andre onde hensikter (når hun var nede i en veske en gang har hun sikkert stjålet fra mange andre også)
- Devaluering av motstanderen (hun omtales nå som tjeneren)
- Tolking av alle handlinger og argumenter i verste mening (hun gråt under samtalen fordi hun er kynisk, de reagerte ikke fordi de er med på et komplott mot oss)
- Gruppetenkning. Kontinuerlige diskusjoner i en mer eller mindre homogen gruppe skaper stadig mer ekstreme synspunkter
- Kun fokusere på en dimensjon ved mennesker; de er gode eller de er onde, de er med meg eller de er mot meg (det høres kjent ut, gjør det ikke?)
Kanskje hadde det vært bra for alle å si; vi låser dørene om natten, og oppbevarer verdisaker på en trygg måte (som man ville gjort på et hotell i India). Så håper vi på det beste, og prøver å ha det hyggelig og oppleve spennende ting disse ukene, istedenfor å krige. Men det budskapet er vanskelig å nå ut med til en soldat i frontlinja. Det er dem og oss. Det er emosjoner og stolthet. Kanskje er det vanskelig å sikre alle verdisakene? I dette huset flyter det iPoder, penger, Pcer, klær og ting til en verdi av mange tusen ganger det en hushjelp i India kommer til å tjene i løpet av et helt liv. I India har vi nordmenn så mye penger at vi ikke vet hvor vi skal gjøre av dem. Når middag på restaurant koster under 14 kr holder studielånet langt. Men tenk om noen tar noen rupi fra oss? Det er bare å prøve seg. Du vil få svi.
Her i India lever de kasteløse under uverdige forhold, det er enormt mange fattige. Vi skritter pent forbi familier som lever på gata hver gang vi skal kjøpe mat. I går så vi en dame som ble banket opp av en mann midt på gata. Det er opprørende. Men hva går debatten om rundt bordet blant norske studenter i India? Hushjelpa. Djevelen. Hun som skal bekjempes.
Jeg skulle ønske at det var et rollespill. Det er et perfekt eksempel på det store deler av pensumet vårt forsøker å formidle. Med stereotypier og «oss mot dem»-tenkning drukner verden i konflikter. Nå også vi.
Det ble et langt hjertesukk fra meg denne gangen. Neste gang skal jeg skrive om noe morsommere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar